Denne utstillingen tar for seg verk av medlemmene av foreningen L’Art Contemporain i Antwerpen, de mest kjente malerne og billedhoggerne fra Belgia på 30-tallet. Utstillingen viser de forskjellige sider av Belgias moderne kunst, med søkelys på landets “utvikling fra impresjonismens triumfer i reaksjon mot akademisk realisme.”

James Ensor, Jacob Smits, Constantin Meunier, Eugène Laermans, Victor Hageman, Alfred Delaunois, Richard Baseleer, Walter Vaes, Jules de Bruycker, Maurice Wagemans, Eugène van Mieghem, Rick Wousters, Marcel Jefferys, Auguste Oleffe, Georges Morren, Wilhelm Paerels, Ferdinand Schirren, Henri Ramah, Albert Servaes, Gustave van de Woestyne, Constant Permeke, Fritz van den Berghe, Edgar Tytgat, Jean Brusselmans, Floris Jespers, Hyppolyte Daeye, Louis Thevenet, Georges Minne, Ernest Wynants, Oscar Jespers.

Utdrag fra katalogen:

"Blandt de første må nevnes James Ensor (f. i Ostende 1860). En lysets trollkar, en poetisk spottegjøk, en musiker som forvirrer og en skarp satiriker bærer han det største navn i moderne belgisk kunst. Hans arbeider blev det endelige tegn på frigjørelsen fra fin de siêcle-kunsten. I sin storslagne oversikt «Flandre» har Luc og Paul Haessarts med full rett anført at Ensors maleri er en syntense av hele den moderne kunst.

Denne malers store innflytelse gjør dog ikke at en glemmer en annen mindre berømt mester, men på mange måter lik. Ensor, Jacob Smits (Rotterdam 1856 - Moll 1928). Misskjent og forfulgt som kunstner blev han en lysets lidelsesfulle skildrer. Sikkert hadde han efterlatt sig en veldig produksjon om han ikke, sykelig selvkritisk, ofte hadde ødelagt sitt arbeid i fortvilelse. Hans kunst har ennu ikke nådd fullstendig forståelse, men navnet Smits vil sikkert i fremtiden få samme gode klang som Ensors. Smits var egentlig ikke impressjonist på den måte, han nærmet sig heller realismen som Eugène Laermans, Victor Hageman og Constantin Meunier. Men den virkelighet han gjengav var en omsatt virkelighet og ved en sterk for enkling var han en forløper for ekspressjonismen.

Constantin Meunier (Bryssel 1831-1905) er først og fremst berømt som billedhugger og var Rodins elev. Men han var også en sjelden begavet maler med overveldende kraft og intensitet.

Eugène Laermans (f. i Bryssel 1864) begynte også som realist og blev mest kjent som den flamske bondes maler, skaperen av enkle og storslagne scenerier.

Victor Hageman var også realist. Han blev ikke den foregangsmann en fra begynnelsen hadde ventet, men står dog blandt sin tids første.

(...)

Alfred Delaunois (Bryssel 1876), Constantin Meuniers elev og venn, står mellem realismen og den moderne kunsts nye retningslinjer. I de senere år har han dog nådd større frihet i gjengivelse nav sitt yndlingsmotiv, kirkeinteriøret.

Richard Baseleer (Antwerpen 1867) er en maler med stor følelse og en egen fornem eleganse. Han regnes ved siden av sin venn Frans Hensile til den ypperste skildrer av det belgiske lavlands sumpige mark og hans alvorlige inntrengende kunst gir ham en særstilling innenfor det moderne, belgiske maleri.

Om Walter Vaes (Antwerpen 1882) kan det samme sies. Begavet som kolorist lærte han av sin onkel, den kjente landskap og portrettmaler Piet Verhaert, å beherske uttrykksmidlene. Han er en «petit-maitre» i ordets kunsthistoriske forstand og maler helst stilleben som han ordner med særskilt god smak. Han er også meget fin som portrettmaler med en minutius tegning og raffinert farve som har gitt ham et voksende ry også i andre land.

Jules de Bruycker (Gand 1870) er vel for tiden Belgiens største raderer. Med forkjærlighet gjengir han bevegelse i masserne og gir en humørfylt karakteristikk av småfolk og deres liv.

Maurice Wagemans (Bryssel 1877 Ostende 1927) er en begavet portrettør og kresen kolorist.

Eugène van Mieghem (Antwerpen 1875-1930) marinemaler, fremstillet særlig scener fra Antwerpens havn og dokker med arbeidere og sjømenn. Hans teknikk har en mektig kraft.

De kunstnere som vi nå har igjen å nevne kan deles i to grupper: På den ene side de flamske fauvister på den annen side ekspressjonisterne. Disse to retninger blev innført i belgisk kunst av Rik Wouters (Malines 1882-Amsterdam 1916). Gjennem sine billedhuggerverker med deres voldsomme uttrykk og sterke følelse for liv, blåste han nytt liv i den kolde akademiske eller slavisk Meunier efterlignende belgiske skulptur. Men denne geniale kunstner var også maler. Skjønt hans maleri bare er en flyktig gjengivelse av solens og farvens spill, har det en sjelden rask opfatning sannhet og kraft som hos få. Ingen, selv ikke Ensor, har som han malt kvinner, blomster, livsglede. Rik Mouters døde 34 år gammel i sin fulle kraft. Det er et spørsmål om han ikke var kallet til å innta førerplassen blandt sin samtid, om ikke skjebnen hadde rykket ham bort.

Som en av Rik Wouters nærmeste efterfølgere må nevnes Marcel Jefferys (Milano 1872-Bryssel 1924). Som maler og skulptur søkte han også å gjengi det atmosfæriske, men gav samtidig sine arbeider en fasthet i tegningen og kraft i farven som bebuder ekspressjonismen.

Blandt fauvisterne må i første rekke nevnes Auguste Oleffe (Bryssel 1867-Auderghem les Brüssel 1931) kjent for sine store lyskraftige og fantasifulle komposisjoner.

Georges Morren (Eeckeren-lez-Anvers 1888) er elev av den store belgiske impressjonist Emile Claus, men er særlig påvirket av fransk kunst f. eks. Puvis de Chavannes og Renoir.

Wilhelm Paerels (Delft 1878) er en av Belgiens første nulevende kolorister. Han maler impressjonistiske stilleben og havnebilleder.

Ferdinand Schirren (Antwerpen 1872) er mer intellektuelt innstillet enn Paerels og hans kunst preges av en nervøs realistisk opfatning.

Henri Ramah (Bryssel 1887) var i begynnelsen svært influert av Rik Wouters. Han opga dette senere for en mere konstruktiv stil, med forenklede planer og bibehold av en viss realistisk opfatning.
Den belgiske ekspressjonisme optrådte samtidig i Laethem-Saint Martin en by nær Gand og i Antwerpen. I Antwerpen gikk malerne Jespers og Pauln Joostens samtbilledhuggeren O. Jespers i bresjen for den nye retning (hvis literære pioner var den flamske dikter Paul van Ostayen) samtidig som Constant Permeke, Gustave de Smet og Fritz van den Berghe var de ledende navn i Laethem-Saint Martin-skolen. I Belgien nevnes Laetham-skolen på samme måten som i Frankrig Barbizon-skolen. Det var snarere et tilfelle som gjorde at disse malere før krigen omtrent samtidig slo sig ned i denne yndige og stille by, hvor billedhuggeren Georges Minne og noen andre kunstnere allerede bodde, men deres kunst følger aldri sam me linje og man kan f. eks. aldri forveksle en Woestynes eller en Servaes' arbeider med en Permekes.

Albert Servaes (1883) har først og fremst malt landsens folk og religiøse motiver. Han er også den lyriske tolker av det flamske landskap med den lave strandbredd ved Escaut eller Lys.

Gustave van de Woestyne (Gand 1881) er bror av den berømte dikter og essayist Karel van de Woestyne. Hans kunst utmerker sig ved en sjelden fin nerve og raffinert renhet og er samtidig realistisk som den viser pietet mot de primitive mestere. Woestyne forteller om sitt lands fruktbare jord og menneskene på akeren, på samme tid som han også med be undringsverdig mykhet og yndighet gjengir et barneansikt.

Constant Permeke (Antwerpen 1886) har ingen av disse egenskaper, men er på den annen side i besiddelse av en uimotståelig kraft. Efter å ha debutert under påvirkning av de Saedeler, fant han snart inn til sin egen personlighet hvor den kjempemessige storhet i voldsomme visioner fører
tanken frem til løssluppen naturkraft.

Fritz van den Berghe (Gand 1883) viser en intellektuell kunst. Hans komposisjoner er under innflytelse av surrealisten Max Ernst og gir hans arbeider en sterk bismak av literatur.

Edgar Tytgat (Bryssel 1879) viser en raffinert naivistisk kunst som minner om gamle kistebrever.

Jean Brusselmans (Bryssel) begynte som impressjonist, men snudde senere helt om og blev en farvesterk ekspressjonist. Det ser dog ikke ut som hans utvikling ennu er avsluttet.

Floris Jespers (Antwerpen 1889) begynte under Wouters innflytelse som impressjonist, men utviklet sig senere i mer ytterliggående moderne retning. Han er en sjelden kolorist og et av de rikeste temperamenter i den unge belgiske kunst.

Hippolyte Daeye (Gand 1875) maler barn og unge piker i myke, brutte toner og iklær sine komposisjoner en edel følelse og drømmende harmoni.

Louis Thevenet (Bryssel 1874-1930) blev lite aktet på med sine altfor enkle og ytterst lite-sigende motiver, men han var på sin vis filosof og hans fattige interiører og de små ting han gjengir, taler på sin særegne måte til beskueren.

Blandt billedhuggerne merker man i første rekke Contantin Meunier og Georges Minne. Den første, som er den belgiske grubearbeiders verdensberømte tolker, har efterlatt en imponerende serie av storslagne arbeider, av hvilke vi her bare skal nevne hans «Monument over arbeidet», som smykker et av Bryssels største torv.

Ernest Wynants (Malines 1878) har en Wouters kraft og temperament.

Oscar Jespers (Antwerpen 1887) er en god forgjenger for den ekspressjonistiske skulptur."