Sampson Addae/Seeds, Korle Lagoon

Med tiden ble de eldre, flekkete og fikk rifter. De ble oppfattet som filler, uegnet for viktige anledninger. Presset sammen og bundet i plastposer var de på vei til søppelkassene og lengtet etter å starte et nytt liv. Men hva slags liv skulle det bli? Forvitret av utallige kroppers berøring har de blitt talende historiefortellere i min kunstpraksis. De hvisker fortellinger om vekst og motstandskraft. Hver tråd i dem vitner om de livene som har flettet seg sammen med dem og vevd et teppe av erfaringer.

De siste to årene har jeg samlet inn klærne mine og brukte klær fra folk i Oslo. Disse klærne inneholder spor av DNA fra sine tidligere eiere. Derfor omtaler jeg disse klærne som anonyme kropper. Disse "kroppene" inviterer andre kropper (betrakterne) til å reflektere over hvordan omstendighetene påvirker verdispørsmål og makten vi har til å forme omgivelsene våre, og i sin tur bli formet av dem. De leder også til refleksjon over de potensielle farene ved ukontrollert tilpasningsevne, kaster lys over overforbruk og de varige konsekvensene av valgene våre.

Kim Henning Andreassen / (Se titler på vegg)

Alle bildene avbilder lyktestolper som tilsynelatende er fra en annen tid. Ved å dvele ved disse lyktestolpene som fremdeles finnes i byer i dag, blir lyktestolpene omdreiningpunkter for refleksjon rundt tid og utviklingen av urbane landskap.

En figur som observerer byens miljø (observeres, absorberer og absorberes) anes som auteur, kontemplerende kunstnerens rolle.

Verkene er utført på en skisse-aktig måte som inviterer beskueren til å ta del i en prosess drevet fram av til synegjorte spor av endring.

Tid, endring og ulike aspekter av nostalgi, lengtende såvel som mer ..., famlende, er sentrale momenter i mine arbeider. Motivene er ofte hentet fra urbane miljøer og omhandler underliggende temaer rundt mote, danydisme og myk maskulinitet. Arbeidene utforsker mundane, hverdagslige objekter og situasjoner.

Eili Bråstad / Isä ja Mie Työtelhään (Pappa og jeg arbeider/Dad and I Working).

Video loop 6 min. + røttene i restauranten.

Eili Bråstad har vokst opp på en kvengård i Reisadalen i Nord-Troms, og har i videoen Isä ja Mie Työtelhään (Pappa og jeg arbeider) filmet sin far, som møysommelig spikker på en tyrirot hentet fra skogen nær gården. Fram til ca. 1980 ble de innerste, harde delene av disse røttene brukt til brenning av "tjæremile" - en omstendig og tidkrevende prosess for utvinning/destillering av tjære.

Tjæren var et verdifullt produkt. Den ble brukt til impregnering av hus og båter, samt som folkemedisin, og tradisjonen var såpass sterk i den kvenske kulturen at den gikk under navnet "kvenenes sorte gull".

Videoen, og røttene i restauranten (den største er den samme som i videoen), forteller om forbindelsene mellom generasjoner og historier, samtidig som de symboliserer identitet og kulturell tilhørighet. Det utydelige arbeidet med dem viser til de abstrakte opplevelsene av kun å ha hørt om de nesten glemte tradisjonene, samt til det kvenske språket og kulturen som nesten forsvant under den harde, statlige fornorskninga.

Iben Erik Bødtker-Næss /Polar box boat

Jeg arvet et skrin full av bilder, brev og postkort etter min bestemors grandonkel, som forsvant i isen på Grønland i 1907. Boksen ble gitt videre til min oldemor, så til min bestemor og så til min far, og nå endelig til meg. Hver generasjon har på en eller annen måte, kanskje utilsiktet, bidratt til skrinet ved å gjøre sin egen granskning og forsøke å dekode dokumentene. Nå er det min tur, og jeg har søkt etter de tapte brevene og en lykkemynt som ble nevnt – bare for å finne ut at den opprinnelige eieren av esken, min bestemors grandonkel kan ha blitt spist av en isbjørn – eller av sin venn, og at de tapte brevene og lykkeamuletten har blitt fjernet og manipulert av noen i min egen familie.

Wenche Sandra Marie Disington/ “Tell me in Confidence”. A Relic from the Singing Bottles.

Hvor begynner og slutter kunstverket? Ting som er ute av kontroll og aldri blir ferdige. Hvordan fortsette etter vanskelige traumer? Den menneskelige stemmen er det instrumentet vi alltid bærer i oss og med oss for å uttrykke tanker og følelser. Dette er en historie om hvordan vi påvirkes av ulike ting gjennom livet og gradvis blir til vår personlighet. I arbeidet mitt bruker jeg masker for å vise ulike sider av forandring. Musikk som terapi.

Jeg aktiverer rommet/installasjonen min hver dag mellom kl. 12.00 og 14.00. Det betyr at jeg vil lytte til musikk, spille piano og synge, Joik, Thorat-sang og Chant og ha samtaler med publikum. Vi kan for eksempel snakke om utstillingen, vårt forhold til kunst, og hvordan vi kan fortsette etter traumer? Dette kan foregå på norsk og engelsk. Hvis du bare vil sitte ned og lese eller hvile, er du også velkommen. Jeg vil be om å få ta et bilde til arkivet mitt, men bare med din tillatelse.

Santiago Díaz Escamilla / An Endless Opaque (I Threw My Head Back and Looked Upside Down)

I Bogotá, Colombia, avdekket spaserturer et gjentakende møte med en innfødt fugleart, noe som utløste tanken om en universell fugl. Da jeg flyttet til Oslo i 2022, var det kråker som var den første fuglen jeg møtte. Et avgjørende øyeblikk oppsto da et fotografisk forsøk på å fange disse møtene resulterte i et blankt negativ, noe som fikk meg til å se tomrommet av manglende bilder i øynene.
Arbeidet tar for seg to tilfeldige hendelser. Den sammenstiller det mislykkede fotografiske resultatet med mitt møte med 1600-tallslegen og den mystiske filosofen Robert Fludds forsøk på å representere intetheten før universets opprinnelse gjennom en svart firkant.

Installasjonen, som er plassert i to rom med kontrasterende belysning, presenterer to egg. De er plassert i hvert sitt rom, det ene hvitt og det andre svart, og gjenspeiler fuglene. "Det kosmiske egget" er imidlertid et motiv fra flere gamle kosmogoniske myter. Det er også blant de første navnene fysikeren og presten Georges Lemaître ga Big Bang-teorien sin. I tillegg fungerer et arkitektonisk element, to malte dørkarmer, som overgangsportaler som visuelt forvrenger oppfatningen av rommet.

Anne-Marte Før / Trauet, Nattvekkaren

Eg jobbar med kulturhistoriske materialar i vid forstand, med undersøkingar av omforming, fråvær, mellomrom og tid. Eg er interessert i strekket mellom stadbundne og flytande identitetar, og korleis alle materialar, slik som objekt, songar, forteljingar, kunnskap og kunst, kan endre seg gjennom traderingsprosessar.

Trauet som heng i vaierar frå taket, består av eit gamal bakstetrau som har innrissa årstalet 1789 og er kappa på langs i to delar med ein elektrisk aktuator kopla på. Nattvekkaren består av ei gammal, uvanleg bjølle, ein innlesen tekst og ei bua metallstong på 14 meter. Ein Nattvekkar er ei bjølle som vart brukt til å vekke skogsarbeidaren om hesten vart for kald når den sto ute om natta. Om hesten skalv av kulde, ga bjølla frå seg ein tynn, skarp lyd som signaliserte at hesten måtte haldast varm.

Steinar B. Hauge /1. (A) (III) 2. (B) (II) 3. (C/X) (I, 1.1.2)

1. Gjennom en triolektisk serie av udaterte bilder i fururamme, skjørt-assemblager, fremførte fragmenter av forlatte lydrom, et vindu fra baksiden av informasjon og en gjenbrukt skiltramme fra den nedlagte puben "Tre Brødre" på Sandaker Senter i Oslo,

2. "1. (A) (III), 2. (B) (II), 3. (C/X) (I, 1.1.2)" arbeider med og mot tid - og en spesifikk historisk konflikt i skjæringspunktet mellom ekspanderende boligbebyggelse og en klynge semi-vernakulære hytter ("1930"-) på Hesthammaren, NO,

3. slik det kuratoriske rammeverket "Hommersåk/Hestånå Architecture & Taxonomic Triennale (HATT)" refererer til i utstillingsprosjektet (A) Re-negotiating the Cyclical Event Through the ABC/X of a Triolectic Approach to Time as Material- and Method in Post-Social Democratic Place Making Processes (B) We Never Could Do Anything About! What We Could Do Something About, (C/X) Place Has Fallen Atime i After-Afterglows arkivmateriale.

Abirami Logendran / Diamond Heis- videoinstallasjon, med en film, lyd og 3 filmplakater

Diamond Heist tar utgangspunktet i en fiktiv historie om tre venner som planlegger å stjele Koh-i-Noor-diamanten fra den britiske kongefamilien. De sitter på et kontor og klekker ut en plan – fullstendig inspirert av main stream heist-filmer.

Filmen er en satirisk/humoristisk tilnærming til en utforskning av identitet – og ikke minst visuell kultur. Hvilken rolle spiller popkulturelle referanser i postkoloniale identiteter, der komplekse ideer møter komplekse sammensetninger av kulturer. Diamond Heist er et forsøk på å utforske denne hybriditeten. Plakatene viser planleggingsprossessen og spiller på at rigide planer kan bygges på irrasjonelle og ulogiske ideer, i tråd med hvordan hollywood heistfilmer er bygget opp.

2 blueprints som hører til verket henger i foajeen som en forlengelse av verket oppe.

Ghazaal Nasiri / The boxer

I dette arbeidet utforsker jeg de bevisste og ubevisste aspektene ved det automatiske maleriet.

Arbeidene mine er direkte inspirert av kunsten jeg vokste opp med i Iran, broderier, tepper og kunsthåndverk laget av kvinner til dekorasjon. Jeg begynner med de første trinnene på gulvet, akkurat som bestemoren min, en qashqai-nomadekvinne som vevde kilim med fargerike tråder. Hun satte seg foran veven og begynte å veve uten et mønster på papir, hun visste alltid hvilken farge hun skulle bruke til neste knute og hva neste mønster var. Gleden ved å eksperimentere betingelsesløst var avhengig av dette engasjementet. På dette tidspunktet er kunstverket åsted for en hendelse. Figurene løsrives fra sin kontekst og regenererer seg selv til en selvstendig kunstform. Automatismen er avhengig av kunstnerens underbevissthet. En blanding av intensjon og det som skjer uventet. Det første steget er ubegrenset og instinktivt. Men det andre steget er kalkulert. Her gjelder det å finne en balanse mellom frihet og disiplin. Etter en dramatisk visualisering og et samlet fundament.

Adin Mušić / Headache & Heartbeat

Headache and Heartbeat er en skulptur som består av røntgen scanninger av min egen kropp tolket av en defekt skjerm og dokumentert med et digitalt kamera. Den defekte skjermen endrer form og dermed får en “ubegrenset levetid” i tekstil form. Tittelen kommer fra en følelse som oppstår når kroppen er koblet til maskiner.

Mine arbeider er en konseptuell utforskning av fremtiden med et kritisk blikk på den moderne teknologien som omgir oss. Jeg fokuserer på temaer som digitalisering og lys som en informasjons kilde, samtidig som jeg stiller dypere spørsmål om sjelens rolle i den moderne verden. Jeg bruker ofte knuste eller defekte monitorer og skjermer som en grunnleggende del av min praksis, og dette fungerer som et symbolsk ankerpunkt for mine kunstneriske uttrykk.

I de siste årene har jeg utforsket en mer personlig tilnærming til min praksis, da jeg tidligere har blitt diagnostisert med kreft to ganger. Jeg vil skape en tvetydighet som utforsker forholdet mellom mine personlige erfaringer og den moderne teknologien som omringer samfunnet vårt.

Jeg ønsker å utfordre betrakteren til å tenke grundig over den konstant skiftende virkeligheten i den digitale tidsalderen og hvordan vi som individer navigerer i den.

Edvard Skodvin / Echoes of Square One

"Echoes of Square One" er en performance der jeg dykker ned i mitt eget sinn gjennom en dialog mellom to versjoner av meg selv. Med en mikrofon i hånden leser jeg et dikt mens den andre versjonen av meg, iført støydempende hodetelefoner, forsøker å gjøre det samme. Dette oppsettet gjenspeiler utfordringen med å høre mine egne tanker i livets støy og kampen for å forstå meg selv. Det handler om hva som går tapt i oversettelsen når man prøver å kommunisere med seg selv, og om gapet mellom det jeg ønsker å uttrykke og det jeg faktisk hører.

Ane Barstad Solvang / Søstrene (Sisters)

Søstrene er en diptyk av soler med glorier, et optisk fenomen som oppstår når lys (fra solen eller månen) interagerer med iskrystaller i atmosfæren. Maleriene er en del av en pågående serie som utforsker sol, lys og farger i relasjon til optikk og øyet, gjennom repetisjon. Maleriene er alltid malt to og to sammen for å skape en bevegelse mellom de to bildene, en animert poetisk form som viser tidens gang og antyder et potensial for forandring. Siden jeg har bakgrunn fra bokformatet og tegneserier, tenker jeg alltid i oppslag og sekvenser. Dette er grunnen til at maleriene mine ofte fremstår som søsken. På et dypere plan fungerer solen som en metafor for kunnskap og felles sannhet. Det kvinnelige blikket er sentralt for stilen i maleriene. Tanken har vært å finne en mal som kan estetisere feminismen gjennom flytende materialer, kroppslige størrelser i maleriet og automatisk, performativ bevegelse.

Svart sol ruver i det fjerne, høyt der oppe, på den andre siden av rommet. Som en påminnelse om hvor flyktig vår eksistens og vår tid er.

Lea Stuedahl /Again I looked out the window, simply looking elsewhere.Now its best in memory

The Double Room

Tre "fotomontasjer"; konstruerte/iscenesatte fotografier som skildrer det å se gjennom noe; se på eller bli sett på. Fotografiene er laget av bilder som er funnet og laget, lagt i lag og deretter fotografert gjennom et annet objekt (nøkkelhull/vindusramme) og til slutt printet. Fotografiene er merkelige, men velkjente. Bak ligger en interesse for å stille spørsmål ved forventede svar og forklaringer på det man ser på. Hvert av fotografiene er innrammet spesielt for sin egen "personlighet", noe som gjør dem til et eget objekt.

Paulina Stroynowska / Slow. Integrating time.

Verket handler om erkjennelsen av vårt eget tempo og når vi tillater oss å være langsomme. Det stiller spørsmål ved hvordan vi oppfatter tid og hvordan tiden påvirker oss. Når er vi i stand til å oversette ordenes bevegelser? Hvor mye er vi i stand til å høre tankene våre og hva de inneholder?

Verket er basert på et manifest som jeg har arbeidet med i flere år. Tittelen er Integrasjon, som består av fem differensierte prosesser: Analysere, Reflektere, Realisere, Internalisere/avlære og integrere. Betydningen av ordet "integrasjon" i manifestet er at når vi beveger oss gjennom tid og rom, endres betydningen av våre tanker, måter å se og føle på kontinuerlig, og vi kan gjenkjenne disse endringene gjennom disse prosessene.

Madelon Verbeek / "Å bli varm i trøya" (To become warm in the sweater) is a Norwegian saying about becoming familiar with specific circumstances, like a new place.

Jeg reiste til hjembyen min, Tilburg i Nederland, for å strikke dette teppet. Jeg hadde på meg den norske genseren min som jeg kjøpt på Fretex: Det er dit man drar når det ikke er noen i nord å arve den fra. Men når jeg hadde den på meg i Nederland, var genseren for varm, og jeg følte meg ganske malplassert i den også. Jeg tok den av og begynte å strikke. Nå har jeg laget en strikk selv.

Den forteller om å være varm og kald, om å ha to hjem, om politiske, flate og kuperte landskap, om å komme og gå, komme tilbake, bli, savne. Den snakker om Alf Rolfsen, Kai Fjell og Hannah Ryggen, om at hjem er flytende og i stadig forandring, om midlertidighet og følelsen av å tilhøre det ene eller det andre stedet. Den forteller om et ønske om å snu ryggen til et sted, vende ansiktet mot et annet, og til slutt bli varm i genseren.