Arbeidsprosessen som ledet fram til denne utstillingen begynte med et kuratorisk spørsmål: hvis utstillinger generelt er romlige uttrykk for de samfunn de skapes i, hva slags kollektivitet representerer så gruppeutstillingen som format?

Kuraterte gruppeutstillinger er vanligvis tematiske komposisjoner der individuelle kunstneriske posisjoner stilles i kontrast til hverandre. Hvert enkelte kunstverk presenteres som autonomt og mer eller mindre upåvirket av de andre verkene i rommet. Dette bildet av kollektivitet kan tolkes som et speilbilde av et samfunn der individer ofte blir ført sammen gjennom abstrakte relasjoner, som for eksempel i lønnet arbeid, ved å stemme i et valg, konsumere et produkt som har blitt tilvirket av en ukjent arbeider, eller gjennom interaksjon i sosiale medier. Slike konstellasjoner av tilsynelatende autonome individer er ment å forestille frihet, men representerer de også utfordringen med å komme sammen og transformere hverandre?

Kunstverk eller mennesker som blir ført sammen på denne måten – som er sammen uten å faktisk være det – blir sjeldent forelsket eller nære venner, de krangler ikke, støtter hverandre ikke, starter ingen revolusjoner. Så hva innebærer det å gjøre en utstilling utfra et ønske om noe annet og strebe etter at kunstverkene nærmer seg hverandre og på ulike måter berører hverandre?

En avgangsutstilling oppfattes ofte som noe avsluttende, men framfor alt er det en begynnelse. Etter å ha levd og lært under pandemiforhold i to år er denne utstillingen en måte å komme nærmere, og i vid forstand å tolke begrepet «å berøre»; gjennom lyd, lys, lukt, romlige eksperimenter og sosial interaksjon. Heller enn et svar på et spørsmål er dette fortsettelsen på en pågående dans.

Benedicte Beldam, Patricia Carolina, Tansiyu Chen, Henrik Follesø Egeland, Chloe Elgie, Makda Embaie, Cirenia Escobedo Esquivel, Mattias Hellberg, Kaja Krakowian, Eli Mai Huang Nesse, Jonatan Nilsson, Hanne Nilsen Nygård, Lesia Vasylchenko, Hamid Waheed og Annalise Wimmer.

Kurator: Lisa Rosendahl