Da A. C. Svarstad døde i 1943, mistet vi en av våre betydeligste malere og en stor og egenartet mann.
Svarstad var av bondeslekt fra Ringerike. Hans start var vanskelig i det gamle Christiania, hvor kunstinteressen den gang var liten. En tid måtte han ved siden arbeide dekorasjons av som maler. Mens flere av hans samtidige hadde sitt gjennombrudd kring århundreskiftet, fikk Svarstad først omkring 1907 sin plass om blandt de fremste i 90-årenes generasjon. Derfor fikk han mange av sine venner blandt de noe yngre impresjonister og stilte ut sammen med dem.
Selv var han ingen impresjonist. Å male det flyktige natur inntrykk med oppløst form ville ha vært imot hans grundige natur. Han fulgte ikke moteretninger, skydde alt lettkjøpt og godtok ikke kritikkløst døgnets fraser, men tenkte selv gjennom problemene med sin klare tanke. Derfor ble A. C. Svarstad en av de mest personlige i vår kunst. Mens de fleste samtidige hentet inspirasjon i Paris, søkte han mer til Italia til steder utenfor malernes alfarveger som Belgia og London.
Det kan synes underlig, at en skjønnhetstilbeder med klassiske idealer som Svarstad ofte søkte sine motiver i sotete fabrikkstrøk, blandt rønner på Østkanten og i røyk og damp ved Londons dokker. Ja, selv i Italia malte han helst fra Napolis skitneste smug med et virvar av klær til tørk mellom husene. Så prosaiske ting som telefontråder og jernbaneskinner malte han særlig ofte. Og han malte ikke lett og elegant, men kjempet og slet med bildene sine. Han oppnådde skjønnhet i disse ofte triste motiver. Svarstad var en en banebryter i å vise oss det malerisk vakre ved sotete fabrikkstrøk. Få norske malere har dyrket formen og linjen så meget som Svarstad. Denne sterke formsanns har bidratt meget til å gi hans portretter høy kvalitet. Klassikeren i ham kom særlig sterkt fram i portrettene.
Svarstad var en filosof, som så på livet med en utpreget humor. Den humoren han skildret napolitaneren med (som i tegningen «Se Neapel og dø») var fylt av menneskelig sympati. Da var hans humor kvassere og mer ironisk når han så noe hult som opprørte hans sterke rettferdssans. Typisk for hans ironi er det svaret han ga en norsk nazist, som sommeren 1940 oppfordret ham til å bli med i en norsk-tysk kulturforening med det argumentet at tyskerne var så glade i Norge: «Slik kjærlighet som arter seg som volltekt har ikke vært så ansett her i landet». Likesom han i sin kunst trøstig gikk sine egne veger, hevdet han i sine avis- og tidsskriftartikler uredd meninger som ikke var autoriserte.
I alt hva Svarstad malte, skrev og sa merket en hans sterke personlighet.

Halvdan Holbø.