JUBILARE NECESSE EST, ...

Vi valgte å jubilere i mai, — den vårlige festmåned. Med Gunnar Sønstevolds muntre musikalske arrangement i Slottsparken og Wergelandsveien innleder vi feiringen av vårt femtiende år. Samtidig med at vi åpner dørene for den store jubileumsutstillingen, kan vi legge boken om Kunstnernes Hus på disken og på denne tosidige måte belyse virksomheten gjennom et halvt hundre år.

Når vi ønsker velkommen til denne utstilling, er det også en innbydelse til en vandring gjennom den moderne kunsthistorie. Ved å plassere utstillingen i den lyse tid fra mai og frem til slutten av august når skolene begynner igjen, håper vi at publikum i Oslo og de som i ferien legger veien om hovedstaden, vil få anledning til å gå utstillingen igjennom flere ganger. Det er med andre ord ikke utelukkende av yr jubileumslyst og festglede at vi velger oss mai, vel vitende om at det var høsten 1930 Kunstnernes Hus innledet sin virksomhet. Naturlig nok med Høstutstillingen som må sies å være Husets rette opphav.

Om bygningen er 50 år, er historien om Huset omtrent dobbelt så gammel. Den ble innledet med kunstnernes farvel til Kunstforeningen, etableringen av kunstnernes egen utstilling, som etterhvert fikk offentlig støtte, ble Statens Kunstutstilling og i dag er den mest populære kunstmønstring i Norden. Med leiede og ofte uegnede utstillingslokaler oppsto ideen om eget hus. Vi vet med hvilken glød kunstnerne gikk inn for å realisere drømmen, nær femti år med innsamlinger, auksjoner, lotterier, karneval, bodegaer; anekdoteskapende år nok til å fylle en bok tykk som en bibel. Fremfor alle står Christian Krohg som den Moses som førte kunstnerne frem til det forjettede land. Han fikk som profeten ikke oppleve oppfyllelsen av drømmen, men kunne gå i graven forvisset om at den ville bli realisert.

En annen av pionerene fikk oppleve det; Erik Werenskiold var æresgjest ved innvielsen av Huset i 1930. I sin tale nevnte han ordet kvalitet, og stilte spørsmålet om man ville være i stand til å fylle disse store saler med gode utstillinger.

Ser vi tilbake, og det gjør vi ved denne anledning, har det vært vist over tusen utstillinger i Huset. Naturlig nok har ikke alt vært av den aller største kunst, for det er nå så at genier er det ikke mange av til enhver tid, og på trær vokser de ikke, selv her i landet. Men Huset har gitt utstillingsmuligheter slik at vi har sett talenter i vekst, og i perioder kunnet avspeile et levende og kontrastrikt nasjonalt kunstliv.

Huset har også sett det som sin oppgave å åpne dørene for internasjonale utstillinger av det store format. 1 30-årene var vel Huset det eneste utstillingssted som var i stand til på en skikkelig måte å vise større representative utstillinger av nåtidskunst. Samtidig med disse gløtt inn i verdenskunsten, har Kunstnernes Hus ved enkelte anledninger vært skueplass for den begivenhet det er når en norsk kunstner for første gang bryter igjennom med kunstverk som får oss til å se på en ny måte, kunstverk som vi tror vil stå for århundrenes dom.

Denne fremtidens dom er det naturligvis vanskelig å forutse, like lite som vi kan lage et gyldig kvalitetsstempel til alle tider. Med den menneskelige trang til absolutter finner vi ^til tider de evige sannheter, også i billedkunsten. For egen del og egen kunst kan det nok være en styrke med overbevisningens glød å gå inn for visse kunstneriske prinsipper. I kunstformidlingens tjeneste vil et slikt syn som kun ser kvalitet innenfor egne sirkler være umulig. Husets oppgave må være å rette lyset mot flere sirkler, i erkjennelsen av at det i kunsten finnes mange sannheter og stadig fødes nye, noe nettopp vårt århundres kunstliv er et eksempel på. Kvalitet er ofte det anerkjentes stempel. Det kan vise seg å være øyeblikkets kvalitet, og vil være en dårlig rettesnor for en kunstnerstyrt formidlingsinstitusjon.

Kunstnernes Hus skal ikke bare være et åpent hus for den allerede anerkjente kunst. Man må gå aktivt ut til den ustemplede, uetablerte kunst, det som er underveis, og inspirere til å stille ut her. Dersom vi i tillegg makter å få inn internasjonal kunst - noe som byr på store økonomiske løft —, oppnår vi det vi ønsker: et levende kunstsentrum.

Vi ser også at nye utstillingsformer blir nødvendige. Det viktigste som har foregått i Norges kunstliv i den senere tid, er kanskje ikke den kunst som kan henges på veggene og som vanligvis stilles opp i utstillingssalene, men de nye signaler fra den offentlige kultur. front, en ventet kulturell opprustning også på billedkunstens område innenfor kunstnerutdannelse, billedkunst i distriktene og økt bruk av kunst til utsmykning av offentlige bygg og miljøer. Også her finner Huset det viktig å være med, med nye utstillingsformer belyse billedkunstens nye oppgaver.

Vi vil unngå jubileumsjammer, men det bør nevnes at det under de innledende forberedelser til markeringen av jubileet gjentatte ganger har vært sådd tvil om berettigelsen av et slikt arrangement. Kunstnernes Hus' økonomi har i de senere år vært så trang at en storladen jubileumsfeiring ville komme til å stå i grell kontrast til mulighetene institusjonen har til å drive en meningsfylt kunstformidling. Når vi likevel har tatt beslutningen om å gjennomføre det store og kostbare arrangement på denne måte, er det både for å markere at Kunstnernes Hus i et halvt hundre år har vært en uunnværlig institusjon i vårt kunstliv og for å understreke nødvendigheten av at Kunstnernes Hus som det viktigste ledd i den kunstnerstyrte formidling gis muligheter til å følge opp i fremtiden.

Til syvende og sist, alle økonomiske betenkeligheter til tross, tror vi at det er nødvendig med et jubileum i den store stil. Så får forordets overskrift, som kanskje ble oppfattet som en spøk, likevel en alvorlig mening: Jubilare necesse est, ...!

Utstillingen som baserer seg på kunstverk tidligere utstilt i Huset, er kommet i stand etter vennlig imøtekommenhet med utlån fra en rekke offentlige og private samlinger i Norge og utlandet, og med økonomisk støtte fra Norsk Kulturråd, fra utenlandske ambassader og kulturinstitusjoner.

Direksjonen takker dem, og alle de som ellers har medvirket til å realisere arrangementet.

Thorstein Rittun, Direksjonens formann