Kunstnernes Hus har tatt initiativet til denne mønstring av 11 høyst forskjelligartede maleres arbeider. Utstillingen vil vise mange fasetter i aktuelt norsk maleri, men den pretenderer ikke å gi mer enn visse ledd i en kjede. Ved senere utstillinger vil andre og like vesentlige ledd bli føyet til. Skulptur og grafikk vil passere revy på samme måte.

Isolert sett har det denne gang helt enkelt vært målet å sette opp en kollektivutstilling hvor hver maler ble budt mer plass ialt og mer luft omkring hvert bilde enn vanlig. Deltagerne har med et par undtagelser hvor forfall har nødvendiggjort supplering, hatt god tid til å forberede sitt utvalg. Derved skulle også den generende karakter av improvisert samlingsutstilling være borte.

Har det på denne måte og ved det utvalg av malere som er gjort, lykkes Kunstnernes Hus å presentere publikum den avvekslende, insiterende og morsomme utstilling vi har håpet på, kan det like godt straks være sagt at denne mønstring gjøres med en bestemt baktanke. Den nemlig å bidra til en bedre utstillingsmoral nettopp for kollektive mønstringer.

De 11 malere som denne gang er samlet er så godt kjent av publikum at introduksjon skulle være overflødig. Det skulle være lett å sette rammende karakteriserende etiketter på dem alle på forhånd.

På forhånd. Men så viser det seg kanskje nå når en står overfor deres arbeider at karakteristikken fra før ikke passer.

Ny lykke, ny sorg, ny medvitenhet, nye menneskelige og nye maleriske oppdagelse kan prege den enkeltes arbeider. De kan gjøre oss glade, ryste oss, utvide vår erkjennelse innad og utad. Blir vi stilt overfor sann kunst med slike egenskaper kan etikettene rolig ryke og reise. En av disse malerne kan være født i 1918, en annen i 1872, det er spillevende, kjempende kunstnere alle sammen. Med sine arbeider her viser de at de godtar ikke hva vi andre har vedtatt om deres kunst. Med friske øyne kan man gå på oppdagelse på denne utstilling, oppleve gamle kjenninger, i en ny sammenheng så man syns man treffer dem for første gang. Den uvane å begrave dem i bestemte skuffer skal man vokte seg for. Ingen aktuell kunstner lar seg levende begrave.

Finn Nielssen