William Kullgreen er kanskje et forholdsvis ukjent navn for det kunstinteresserte publikum. Denne minneutstilling som malerens hustru arrangerer, er da også den første separate mønstring, som blir vist offentlig i Oslo.

Skylden for dette forhold ligger ikke hos kunstformidlerne eller hos publikum, men beror på en eiendommelighet ved kunstneren selv. Like ekspressiv og voldsom som William Kullgreen var i sin kunst, like innadvendt og nervøst, famlende var han overfor mennesker. Da noen venner i 1959 slo seg sammen for å feire hans 60 årige fødselsdag, nektet simpelthen Kullgreen selv å være til stede.

Men den hånd som skalv når den ble strakt frem til et annet menneske, var stø og sikker når den grep om penselskaftet. Nu har hånden sluppet sitt tak, og den urolige sjel har fått hvile. William Kullgreen døde 73 år gammel og endelig er han unnskyldt for å møte opp foran publikum. Hans bilder kan tale for ham, og de taler godt.

Der finnes hele 4 selvportretter med på denne utstilling. Selvportretter som gir et godt uttrykk for Kullgreens styrke som maler, men som også gir et avslørende innblikk i hvordan han så på seg selv og sin oppgave som kunstner. Se bare på det første selvportrettet, malt da kunstneren var 20 år. Med ungdommens visjonære idealitet skuer han inn i den fremtid han skal erobre. Her er sannelig ingen skjelven eller usikkerhet, enn si noen beskjedenhet eller mangel på tro på sin oppgave. Man finner for øvrig i de senere selvportretter noe av den samme selvsikkerhet ikke på vegne av seg selv, men på vegne av kunsten.

Han sa da også en gang til en annen Haldenser: «Vet du ikke at vi kunstnere er verdens øyne?».

30-årenes norske billedkunst hører til en sterk periode i vår kunsthistorie. De unge malere var vanligvis både sterkt samfunnsengasjert og ekspressionistiske i sin form, men disse unge rabulister ble holdt i tømme av den tukt og disiplin de hadde tilegnet seg gjennom møte med fransk kunst.

William Kullgreen ble allerede i 20-årene elev av de franske malere André Lhote, Othon Friesz og Aroujo. Han tilegnet seg kubismens metoder for billedoppbygging, men i sitt fargespråk forble han norsk og følelsesladet.

På utstillingen kan en oppleve høydepunktene i et langt og aktivt kunstnerliv. De dekorative oppgavers suverene romkunst, de vakre variasjoner over kvinnekroppens plastikk, og lysets fargespekter over landskap og mennesker.

La meg henlede oppmerksomheten på «Rytme» fra 1969. Her samles i et knippe William Kullgreens beste egenskaper som kunstner. Den klare fargeholdning og det virtuose linjespill — alt holdt sammen i en stram konstruksjon som i et middelaldersk glassmaleri.

Victor Sparre