Theodor Kittelsen døde allerede i 1914- syk og utslitt av motgang, sikkert ennå med utallige ting ugjort. Og allikevel, når man gjennom en utstilling som denne får en oversikt over hans produksjon så slår det en ikke bare hvor omfattende den er, men også hvor nær hans kunst står én, hvor levende den er. Våre store 80 års mestere er i de senere år blitt feiret etter tur i forbindelse med deres 100 års jubileum, deres innsats og betydning er blitt tilbørlig tolket og vurdert — og vi har fått oppsummert det fond av geni som kameratkretsen fra 1880 årene tilførte oss nettopp da vi trengte det mest: artistisk begavelse, naturfølelse, dekorativt talent — alt som kunne tjene til å konkretisere våre opplevelser av norsk tradisjon, norsk natur og folkeliv — og som ikke minst kunne legge grunnen for en moderne norsk malers kunst. Th. Kittelsen var ikke den største maleren blant dem, men han kom med andre verdier- fantasien og humoren, sansen for det groteske og burleske. Han realiserte visse sider ved norsk lynne slik at vi har akseptert dem som deler av vår kulturarv. Og overalt hvor disse elementene dukker opp senere i vår kunst fornemmer vi Kittelsen som inspirasjonskilde. Kanskje skyldes det i første rekke at disse sidene ved hans talent ikke sto isolert, men i intim kontakt med hans naturfølelse. Det var under oppholdet i det storslagne Lofoten han fant frem til seg selv, som om havet og fjellene, stormen og midnattsolen ga hans fantasi de utgangspunkter den trengte. Eller senere ensomheten, stillheten og mystikken i de store skogene. Det er aldri rent artisteri hos Kittelsen, men en umiddelbar opplevelse som gjør at vi kjenner oss igjen og at hans arbeider lever videre i oss. Det forhindrer ikke at han var en stor tegner hvis strek er pointert og klar, hvis form er stor og frodig.

Vi vil få benytte anledningen til å takke alle dem som har lånt oss arbeider til denne utstillingen og som derved har gjort det mulig for oss å gi Theodor Kittelsen den hyldest han fortjener.

Direksjonen for Kunstnernes Hus.