DANSK INSPIRATOR I BERGENSMILJØET

Asbjørn Brekke og Olav Herman-Hansen forteller om Povl C.:

På forsommeren 1955 kom Povl Christensen første gang til Bergen. Han skulle holde utstilling i Kunstforeningen. Studieatelieret som dengang vesentlig hadde til oppgave å arrangere videreutdanningskurser for bildende kunstnere var på jakt etter en dyktig lærer for høstsesjonen og det lykkes å få den unge danske grafikeren til å si ja til en innbydelse. Her underviste han høsten 1955 og våren 1956, da han også hadde utstilling i Nationalmuseum, Stockholm. Så startet han grafikkundervisning ved Bergens Kunsthåndverkskole om høsten og fortsatte ved BKHS våren 1957 inntil han ble syk og avsluttet lærergjerningen i Bergen.

To som har fått sterke impulser av Povl C. og som også har ført videre den pedagogiske virksomhet han startet, er Asbjørn Brekke og Olav Herman-Hansen. I en samtale forteller de om Povl og hans virke i Bergen.

Povl brakte metallgrafikken til Bergen. Det som tidligere hadde forekommet av undervisning i grafikk ved kunstskolene var spredt og sporadisk og begrenset seg vesentlig til linoleumssnitt og tresnitt.

Bergensskolen i norsk grafikk begynner med Povl C. Han kom hit med kofferten full av det herligste franske verktøy, bestilte fra København en solid radérpresse (den er fremdeles i bruk ved Vestlandets Kunstakademi) og satte i gang med så særegne teknikker som xylografi og metallgrafikk. Mens han underviste, jobbet han med sine egne ting. Kanskje tegnet han først en skisse på selve materialet, men helst stakk han direkte på stokken eller i platen uten noe forarbeid. Han jobbet så uvørent at det iblant virket utrolig at det ga seg grafiske resultater. Men det gjorde det, takket være hans fantastiske oversikt og indre kontroll. Den harde og ujevne zinken krever stor håndkraft. Med veldig iver og engasjement jobbet han som besatt i lange perioder. Natten kunne gå med til trykking. Slik ble krevende og markante arbeider som Askeladden og Bergensiana skapt.

Sponfliser skar seg inn i nevene, blod piplet ned i skjærfurene mens stikkelen ble vridd og presset for at kunstneren skulle få fram de spesielle billedkvaliteter. Viljen til billeduttrykk tvang fram det suverene håndverk. Povl jobbet som han var og som han levet. Uvøren og mild, sterk og vek, en stor mann på 1,72 — en renessanseskikkelse i en nøktern og rasjonell tid som knapt nok ga plass for renessanseskikkelser.

Han brøt inn i alt det vi hadde godtatt av «evige sannheter», en utlending som viste spennende uærbødighet for det dogmatisk etablerte i kunst og samfunnsliv. Selv opphøyde autoriteter som J. C. Dahl og Nikolai Astrup våget han å røre ved. Beundring for Dahls tegnekunst kom nok til uttrykk, men også forakt for dem som underdanig hengte glorien på ham. Og av Astrup var der både godt og dårlig, fastslo han mens han gikk omkring med sine elever i Billedgalleriet. I Povls munn ble uttalelsene absolutter. Dypt urettferdig kunne han iblant virke i sine bedømmelser overfor elevene. Men en måtte risikere feilskjærene, for han ga så utrolig mye både i undervisning og samvær. Aldri presset han sitt billedsyn inn på andre. Derfor ble han også respektert. Elevene oppdaget at den store mann fra København var totalt usnobbet. Heftig temperamentsfullt vendte seg da også mot det han oppfattet som bornert borgerlige utslag i byen her vest.

De sterke fargene i vestlandsnaturen slo ham i møte. Dette hadde han blikk for. Derfor raste han mot kunstnerne som laget bergensbilder med avdempet østlandskoloritt. Voldsomheten i Vestlandets fjellnatur og nærheten til det store hav krevde en ren og sterk fargeholdning. Han hadde oppdaget at kystfolkene omkring det nordlige Atlanterhavet eier et naturfellesskap som gir grunnlag i en felles billedholdning fjernt fra for eks. den østnorske. Povl hadde visjoner om en Atlanterhavsutstilling som skulle samle Orknøyene, Færøyene, Island og kyst-Norge. Island hadde gjort et sterkt inntrykk på ham. En kan også forstå hans beundring for William Heinesen. "De fortapte spillemænd"s burleske, saftige og fandenivoldske beretning må ha tiltalt den frodige Povl C. Han snakket om Bergen og Vestlandet som et forferdelig viktig sted. Snakket ikke om hvordan vi skulle framstille bilder av natur, men filosoferte over landskapet på en måte man ikke har hørt før. Det vesentlige ble å uttrykke en opplevelse i forhold til naturens dimensjoner.

Povl C. underviste slik at det ga seg skapende uttrykk hos hans unge elever. For Asbjørn Brekke og Olav Herman-Hansen står det klart at Povl Christensen i løpet av den korte tiden han var her ga bergensmiljøet en vitamininnsprøytning som skulle få langtidsvirkning. Samtidig ble møtet med Vestlandet en inspirerende opplevelse som ga seg utslag i hans egen kunst.

Reidar Storaas