Leon Aurdal

Etter middelskoleeksamen arbeidet A. en tid på skipsmeglerkontor i Bergen og gikk samtidig på Asor Hansens malerskole om aftenen. Fra denne tiden er bevart et maleri: Winsners folkebad, Bergen, 1911, holdt i rikt nyanserte valører av lyst grått og gråhvitt. I følge Gunnar Janson skal bildet ha mange av de karaktertrekk som senere kom til å prege hans kunst.

I 1914 flyttet A. til Kristiania og debuterte i 1916 på Unge maleres sommerutstilling i Kristiania Kunstforening med et par stillferdige naturskildringer. Senere fulgte en rekke bybilder og landskaper, stemningsmettede studier med et romantisk preg, gjerne malt i skumrings- eller demringslys. Blant disse kan nevnes den lett stiliserte nattstemningen Gasslykten (1918), som synes å røpe impulser fra Edvard Munch og enkelte av våre nyimpresjonister, samt det tonefine Slottsparken (1918) som ble bemerket av flere kritikere. Han malte også stilleben og interiører, blant dem det strengt komponerte Interiør fra Linstowsgate (1917) med vennen Thoralf Lerdal ved staffeliet og en kvinnelig modell. Som så mange av A.s ungdomsarbeider utmerker dette bildet seg ved et rikt nyansert spill av valører og preges av en melankolsk stemning, en tristesse som har vært satt i forbindelse med den unge kunstnerens mangel på selvtillit, følelse av isolasjon og nesten håpløse økonomiske situasjon. A. tilhørte en mellomgenerasjon i norsk kunst og følte i ungdomsårene og ofte senere at han kom i skyggen av de norske Matisse-elevene. I direktør Pietro Koch fant imidlertid A. en trofast mesén. Sommeren 1918 malte han på Hadeland og i 1920 kunne han reise til Frankrike.

I Paris var det klassisk harmoniske, enkle og avbalanserte kommet i skuddet. En ny klassisisme begynte å gjøre seg gjeldende. Kubismen hadde vakt til live en sterk interesse for en teoretiserende og geometriserende konstruktivisme. A. ble elev av en av konstruktivismens varme talsmenn, argentineren Pedro Araujo og av den like tidstypiske halvkubist André Lhote. Han mottok også impulser fra André Derain.

De prinsipper for billedbygging (med utgangspunkt i kubismen) som A. nå lærte å kjenne, kom til å virke frigjørende på ham. Allerede Selvportrett og det mørkstemte, nesten gammelmesterlige Mor og barn (begge 1920) er preget av en tilstramning av formen, med betoning av de rent plastiske kvaliteter. Denne tendens aksentueres ytterligere utover i 1920-årene. I den omfangsrike, følelsesmessig gripende, men som komposisjon ikke helt forløste Familien (1925) gjør innflytelsen fra Lhotes halvkubisme seg gjeldende. En mer overbevisende helhetsvirkning eier portrettet av hustruen Kristmar: Kvinneportrett (1925). Med den skarpt poengterte, litt kjølige form og en asketisk gråstemt koloritt som bare lives opp av forkledets blekrøde ruter er bildet et karakteristisk eksempel på 1920-årenes nye sakelighet. Dette gjelder også mannsportrettet Henriksen (1927) der formen har en mindre klassisistisk stilisert, mer naturalistisk karakter. Enda mer spontant og direkte synes motivet gjengitt i Sommerdag ved fjorden (1927) med de følsomt nyanserte valører av sølvgrått. Etter 1930 utviklet A.s kunst seg mot større frihet både komposisjonelt og koloristisk. I en rekke landskaper, dels med motiv fra skjærgården (Skjeløy 1931), dels fra innlandet (Vår i Sør-Fron), viste han sin opprinnelige malerglede og rike naturfølelse. Et høydepunkt i hans produksjon er det levende, bredt malte bildet Semsvann (1938, Nasjonalgalleriet, Oslo). Til tross for den strenge konstruktive oppbygging virker dette bildet velgjørende enkelt og naturlig.

I A.s kunst oppstår det ellers ofte en viss konflikt mellom på den ene side spontanitet-natur, på den annen side system-abstraksjon-dekorativ forenkling. Ved siden av sine mer spontant oppfattede landskaper fortsatte han også i 1930-årene sine formeksperimenter i mer eller mindre kubistiske eller nonfigurative komposisjoner. Han søkte Georg Jacobsens undervisning for å finne et middel til å smelte sammen de ulike tendenser i sin kunst, uten at dette helt ville lykkes for ham.

Det koloristisk høystemte Vestlendinger, også kalt Uværet kommer, (1940) innledet en ny fase i hans kunst. Den er preget av dekorativ forenkling, en friere fargebruk og overflatestruktur som kan minne om billedvev. Større ubrutte fargeplan veksler med småflekkede strøk. I Vestlendinger er det en viss konflikt mellom det stivt konstruerte landskapet og de mer naturalistisk oppfattede figurene. Av samme karakter, men helere og koloristisk mer dempede, er På lokalbåten (1945, Nasjonalgalleriet).

Etter krigen utfoldet A. seg friere enn noen gang tidligere i forenklede landskaper, figurbilder og portretter. Lengst er den dekorative forenkling drevet i portrettet av Siri (1947, Bergen Billedgalleri) og i hans siste store bilde Fiskertorvet (1948).

Kristen Holbø

Kristen Holbø var landskapsmaler og orienterte seg i motsetning til de fleste andre i sin generasjon – som ble trukket til Paris og fransk kunst – mot Italia. Han har gjennom sin kunst først og fremst gitt en billedlig tolkning av folk og landskap i Gudbrandsdalen.

Holbø vokste opp på Sygard Holbø i Vågå. Han var odelsgutt, men sa fra seg gården til en yngre bror for å bli billedkunstner. Våren 1890 ble han elev ved Bergsliens malerskole og våren etter ved Den kongelige Tegneskole. Etter et opphold hjemme gikk han på Eilif Peterssens og Harriet Backers malerskole 1893–94. Holbø sluttet seg til en krets med unge malere som søkte bort fra 1880-årenes dagsklare virkelighetsmaleri mot et stemningsmaleri med dypere koloritt og et noe forenklet uttrykk. Fortsatt tok kunstnerne utgangspunkt i naturstudien. Sommeren 1894 oppholdt Holbø seg i Vågå sammen med 9 andre kunstnere fra samme generasjon – den gode vennen Halfdan Egedius, Lars Jorde, Thorvald Erichsen, Alfred Hauge, Oluf Wold-Torne, Alice Pihl, Johanna Bugge, Lalla Hvalstad og Kris Laache. Oppholdet, som i kunsthistorien er blitt kalt “Vågåsommeren”, ble fruktbart for alle, og flere kom tilbake til Kristiania med stemningsmalerier fra Vågå. Holbø arbeidet denne sommeren med illustrasjoner til Edvard Storms Dølevisor.

Høsten 1897 reiste Holbø til København for å studere hos maleren Kristian Zahrtmann. Han ble der fire vintrer. Flere av Holbøs venner var også elever ved skolen, bl.a. Wold-Torne, Erichsen og Jorde. Zahrtmanns bruk av varme og kalde farger og hans oppbygging av volum ved hjelp av kantete fasetter, var noe flere av de norske elevene tok til seg. Hos Holbø sees innflytelsen fra Zahrtmann spesielt de første årene etter skolen. Om somrene fra 1898 til 1904 oppholdt Holbø seg helt eller delvis ved Nedre Sjodalsvatn i Jotunheimen, hvor familien hadde satt opp ei bu. Her malte han monumentale fjellbilder i en grovhugd og storlinjet stil. Fargene er dype, og han nyttet særlig ultramarin satt opp mot varme farger.

1902 fikk Holbø Schäffers stipend og reiste sammen med maleren Simon Torbjørnsen på et års studieopphold over Amsterdam til Paris. De ble i byen vinteren over og reiste hjem via London og Antwerpen. Stort inntrykk gjorde Rembrandts malerier i Rijksmuseum i Amsterdam; innflytelsen kan merkes i Portrett av min mor (1904) i Lillehammer Kunstmuseum.

Holbø giftet seg 1905, fikk samme år Henrichsens legat og drog på nytt ut på studiereise. Ekteparet reiste til Italia via Dresden og München og ble borte i to år. I Italia bodde og arbeidet han i Roma, Firenze, Siena, Volterra, Cività d'Antino og Napoli. I Napoli malte han med Wold-Torne og Jorde. I landsbyen Cività d'Antino i Abruzzene sluttet han seg til kretsen rundt Zahrtmann, som spesielt satte pris på maleriet Kveld ved Abruzzerne.

Etter hjemkomsten bodde Holbø på Sygard Holbø frem til 1912, da familien flyttet til Lillehammer. Han fortsatte å male ved Nedre Sjodalsvatn om somrene 1908–10 og laget flere av sine hovedverk i denne perioden. Det største landskapsmaleriet og et av hans viktigste verk er Øvre Sjodalsvatn fra 1908. Året etter malte han Natt og Fjellelv. Førstnevnte viser Holbøbua i måneskinn, et stemningsfullt maleri i blåtoner.

I likhet med Harald Sohlberg søker Holbø det monumentale i fjellet og nytter blåfargene til å skape storhet og avstand. Fargene er helst kjølige og klare, gjerne med kontrastvirkninger som rødt mot grønt og blått mot orange. Teknikken med å legge på fargen i tykke pastose strøk, samt aksentuering av de store linjene i landskapet, gir en ekspressiv stil til maleriene hans. Den noe grove stilen han utviklet, gav et storslått uttrykk for den hardføre skjønnheten i Jotunheimen.

1909 holdt Holbø også sin første separatutstilling i Kristiania Kunstforening. 1922–24 besøkte familien på nytt Italia. Holbø malte bl.a. fra Firenze, Roma, Napoli, Amalfi og Assisi. Hjemreisen gikk via München, Dresden, Berlin og København.

Kristen Holbø er først og fremst landskapsmaler, men han har også utført bilder med motiv fra folkeviser, Bibelen, fra arbeidslivet på landsbygda og italiensk folkeliv, dessuten hestekomposisjoner, interiører m.m. Som landskapsmaler skildrer han først og fremst hjembygda og Jotunheimen. Et par somrer malte han også fra Hvasser og Tjøme.

Holbø illustrerte Edvard Storms Dølevisor 1898, boken Norge 1814–1914 og Th. Casparis Vildren 1927. 1912 utførte han et steinrelieff av Prillar-Guri til Kringenmonumentet i Sel. 1912–17 dekorerte han kjøpmann Einar Lundes spisestue i Lillehammer med 7 store veggfelter bygd over sagn og folkeviser. Det er motiver fra Sigurd Fåvnesbane og fra visen om Villemann og Magnill. Veggmaleriene ble 1994 flyttet til Kulturhuset Banken.

Fra 1920-årene opplevde Holbø en vanskelig periode. Hans malerier ble sett på som hjemstavnsmaleri og fenget ikke tidens smak. Koloritten ble også klangfattig og mørk, og forenklingene gav stive og kantete figurskildringer. I den siste perioden, fra slutten av 1940-årene, oppnådde Holbø en ny og fargesterk frihet i flere mindre malerier, ett eksempel er Interiør fra Kvarberg (1951).

Kristen Holbø stilte jevnlig ut, både innenlands og i utlandet. Fra 1946 mottok han Statens kunstnerlønn. Han er representert i bl.a. Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum, Trøndelag Kunstmuseum, Rogaland Kunstmuseum, Lillehammer Kunstmuseum, De Sandvigske Samlinger Maihaugen, Lillehammer, Malmö Konstmuseum og Nationalmuseum i Stockholm.