Jeg møtte Fred Michelet første gang på en elevkveld på Kunstakademiet i 1938. Han innledet en diskusjon om den moderne kunsten, og han tumlet med navn som Cézanne, Picasso og Bonnard på en måte som viste at han var hjemmekjent i stoffet. Men han gjorde også den troskyldige antagelse at akademielevene var like orientert, så han ble stående nokså alene og uten svar da hans innlegg var ferdig. Jeg prøvde meg litt, og etter det var et livslangt vennskap knyttet.

Michelet var på den tid ingeniør, ansatt i et firma som tegner. Han hadde ordnet seg slik at han tok arbeid med hjem for å kunne være på akademiet i morgentimene. Målet var å komme inn i professor Georg Jacobsens spesialklasse. Der lærte man at et bilde følger lover som har med optikk og harmoni å bestille, og det var akkurat hva han som kunstnerelev trengte.

Siden har Michelet aldri sloppet taket i synet på bildet som et mikro-kosmos: Elementene i maleriet må stilles slik sammen at de på en eller annen måte representerer den sammenheng som er betingelsen for at Vårt øye oppdager virkelighet.

Med dette er bare den ene side av hans kunst berørt. Den andre opplevet jeg på forunderlig vis — en oktobermorgen i Østfolds skoger. Krigen var kommet. Situasjonen ble for vanskelig for oss begge i Oslo. Vi slo oss ned i Rygge og var en tid skogsarbeidere. Vi hadde gått nokså langt i marka og nådde litt før solen skulle stå opp frem mot en liten elv der det sto en bondesag slått sammen av bord som var vepsebolgrå av elde. Idet den første glansen av østhimmelen streifet bordveggen, ble den som sølv. Jeg hørte et snufs fra Michelet og spurte om han var blitt forkjølet. Men det faktiske var at denne kjempen av en mann stod og gråt og sa at dette er for meget for et menneske. Vi dro da frem vare skissesaker og ga oss til å male synet, og dermed gikk jo poesien av det i kampen med palettens og lerretets gjenstridighet.

I de år prøvde Michelet stadig å nå inn til maleriets hemmelighet ved hjelp av en naturskildring der elementene var svakt geometrisk ordnet. Straks etter krigen kom han til Frankrike med stipendium og møtte der en langt sterkere abstraherende tendens hos de malere vi kunne kalle «efterkubistene».

Det kunstneriske syn Michelet kom hjem med var nytt og uvant her. Fargen var stadig lagt på som rene flater. Konturene skar seg inn i flatene og anga formene på den enklest mulige måten samtidig som de deltok i det geometriske bakgrunnsspillet. Den nye stilen tillot Michelet å blande naturen og fantasien. På høstutstillingen presenterte han et bilde som het «Kastanja», der en kvinneskikkelse og blomstrende kastanjegrener inngår i et likeså poetisk komplisert samspill som bildene i en Wergelandsstrofe.

Nå skrev også Fred Michelet boken «Moderne maleri» og presenterte som den første i Norge prinsippene bakom de non-figurative franske maleres bestrebelser. Hans eget maleri forlater nokså snart den stadige oppdeling i fargeflater og kontur. Nå løser han hver enkelt farge opp i mange trinn, prøver å spille med hele fargesirkelen i hvert bilde, og får slem medfart av kritikken for sin kraftige bruk av rødt og grønt. En tid rasjonaliserer bildene hans seg slik at de kun består av loddrette og vannrette fargestreker som graderes fra høyeste renhet til kompliserte skyggedyp.

Det maleri Michelet presenterer i dag virker på meg som en sluttet syntese av alt det han har stridt seg gjennom. Fremdeles er disposisjonen av massene på flaten bestemt av natursynet på den ene siden og bildegeometrien på den annen. Fargen opptrer i en uendelighet av trinn påsatt med grov pensel, den ene tone utenpå den annen. Men hvert bilde har nå sin egen karakter. Det utgår fra et fargetema som spilles ut slik en komponist spiller ut et musikalsk tema. Der er vinterbilder i blågrått mot fjernt gyldent lys og der er høstbilder i brunt, orange og fiilett, glødende som gamle gobeliner, og alt sommerens grønt får svulme og bre seg over stier av fjorårets brunrøde barfall.

Kultur, sier Hans E. Kinck et steds, er bevisst natur. Ordet kan passe som motto for Michelets kunst.

-Håkon Stenstadvold