I den generasjon av norske malere som trådte fram like etter første verdenskrig, viste Hjalmar Haalke meget snart sitt eget ansikt, en kraftig og markant trønderprofil. Det var fra første stund en besindig ro og tyngde over ham, en sky for lettkjøpte virkninger, man hadde følelsen av å stå overfor en kunstner som til enhver tid stod fullt og helt inne for det han gjorde. ...

...
Sine siste år tilbrakte Haalke på Lillehammer. Tross svekket helbred fortsatte han å male så langt kreftene rakk. Ja, bildene fra disse årene hører blant hans beste. De er lysere i tonen, lettere og luftigere i fargepålegget uten å miste noe av fastheten og klarheten i oppbyggingen, og de har en fin, enkel stilisering som gir dem en utpreget dekorativ holdning. Nå behersket Haalke sitt fag helt ut, nå stod han fritt overfor alle teorier og skjemaer, også de han selv hadde pålagt seg, nå var han endelig nådd dit han ville. Da han døde den 1. desember 1964, kunne han se tilbake på et livsverk som i sjelden grad er uten konsesjoner og kompromissløsninger. Hans kunst mangler alle innsmigrende egenskaper, men den har kraft og karakter, han søkte alltid mot det vesentlige, mot kjernen i naturopplevelsen. «Min form er egentlig det enkle naturstudium,» skrev han en gang, «og jeg tror på naturen. Jeg ser at naturen alltid er det sanne grunnlag, den nerve som må være mellom det skapte og kunstneren — ja, selv i abstrakt kunst må en føle denne samhørighet.»

Hjalmar Haalke (1894-1964) var en norsk kunstmaler fra Trondheim. Han var utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i tillegg til å ha vært elev hos fransk-brasilianeren Pedro Araujo i Paris, og senere hos Roger Bissière, Per Krogh, Henry de Waroquier og Charles Dufresne. Han debuterte i 1919 på Høstutstillingen med maleriet Sneløsning, og ble etter hvert en del av en liten krets med maler som ikke lot seg påvirke av 1920-tallets tendenser, men var mer inspirert av stemningskunsten fra 1890-tallet. Etter hvert begynte Haalke å bruke en rikere og kraftigere palett med byen som motiv, samt sterke koloristiske motiver fra Gudbrandsdalen. Senere bodde han og kona i Italia og flere av hans beste motiver er herfra. I tillegg til disse landskaps- og bybildene malte også Haalke interiørbilder, stilleben, blomsterbilder, akt og portretter.

Haalke er representert i blant annet Nasjonalmuseet, Trondheim Kunstmuseum og Lillehammer Kunstmuseum.