«Kunsten bort fra det menneskelige» - La deshumanisación del arte - heter et essay av den landflyktige spanske filosof José Ortega y Gasset; det er nettopp kommet på norsk, og det bør leses av enhver som søker orientering i den moderne kunsts væsen. Ortega påviser hvordan den nye kunsts hovedstrømning, som er den samme i alle vitale kunstarter - musikken og billedkunsten, lyrikken og tildels teatret - har brutt med den foregående periodes dyrkelse av det menneskelige, av den personlige bekjennelse, og søker henimot den rene kunst, dvs. en åndelig lek med fritt oppfunne former og rytmer, en lek hvis helsebringende kraft nettopp består i at den er frigjort fra det personlige, og at den er noe vesentlig forskjellig fra hverdagens virkelighet. Det er en kunst for et ytterst begrenset fåtall, som ikke nødvendigvis behøver å være verdifullere enn de andre, men som er slik beskafne at de liker å leke den leken.
Den forrige utstillingen i disse to salene, stipendiesøkernes, viste tilgagns at denne bølgen omsider i full bredde har nådd oss også. Ortegas essay syntes der å være et ord for dagen. I virkeligheten er det jo skrevet for lenge siden, for et kvart århundre siden, i 1925. Ved den tiden malte Henrik Sørensen Inferno. Siden malte han Gatekamp, Ærens mark, Tone Veli-bildene og Alterverket til Linköping Domkirke. For tiden er han fast beskjeftiget med å fremstille menneskeskikkelsen i overordentlige kvanta til sitt veldige felt på Rådhuset.
Ortega slutter sitt likeså åndfulle som skarpsindige essay med en bemerkning om at det kanskje vil vise seg å bestå av lutter feiltagelser. Hvorom allting er, så forholder det seg vel snarest slik at kunsten pendler, og bestandig har pendlet, mellom to poler. På den ene siden: den umiddelbare, personlige naturopplevelsen og behovet for å uttrykke den; på den andre siden den frie oppfinnelsen. På den ene siden: hverdagen; på den andre flukten fra hverdagen. På den ene siden det menneskelige; på den andre det abstrakte. For Henrik Sørensen er det menneskelige det sentrale i kunsten. Og i nær tilknytning til det ligger det andre området som preger ham som kunstner.
Den abstrakte kunst er etter sitt væsen overnasional. Og vi ser da også hvordan de unge etter given anledning søker sitt point de départ i det internasjonale; ved studium av kunsttidsskriftenes reproduksjoner, og ved en utflukt til det eneste tilgjengelige utland, København.
Men Henrik Sørensens kunst suger sin kraft fortrinsvis fra det nasjonale, den er stedbunnen som et grantre. Ja, granen er hans tre. Han opplever den ikke som arkitektonisk forbillede, slik som Wergeland gjorde, han dveler heller ikke ved konglens systematiske lovmessighet. Hva han opplever er dens forrevne, splintrede linjeføring og det irrasjonelle ved lysflekkenes dans mellom raggete mørkeformer. Skigaren er hans ornament; dens strittende, lunefulle, aldri nøyaktig ens tilbakevendende rytme, à la grecque'ens polære motsetning. En hovedgruppe i hans koloritt er utvunnet av skigarens sølvtone og den svarte skogen mot skumringshimmelen, sammen med det ulmende i gamle tjærete tømmervegger som går over til gull og rav der hvor tjæren er forvitret, slik en kan se det på de stavkirkeportalene som ennå står på plass. En annen hovedgruppe bygger på solstreifene gjennom løvtrærne ved Holmsbu mot fjordens evige skiftende ilinger av blått.
Ved denne fastholden av det personlig menneskelige og av det nasjonale kommer Henrik Sørensen idag til å representere noe som er slekt med hans yndlingsfigur i eventyrene, kjerringa mot strømmen. Derfor har en separatutstilling nettopp av ham, og nettopp idag, større interesse enn noen annen norsk separatutstilling kunne tenkes å ha.
Alt det som her er sagt utelukker ikke det faktum at Henrik Sørensen, som alle andre kunstnere, har søkt en vesentlig del av sin inspirasjon i kunsten selv. En ser det i de aller første originale arbeidene, de to gamle, og den blåkledde jentungen med gullpapirkronen på, hvor det åndelige slektskapet med Werenskiold og med Wold-Torne er så merkbart. Siden kom opplevelsen av persiske og franske fajanser og andre elementer også til å spille avgjørende inn. Men det som ligger hans hjerte nærmest av all malerkunst tror jeg er rosemalingen. Han omtaler navn som Luraasen og Sata i samme ærbødige tone som når han sier Rembrandt. Og hva er rosemalingen annet enn en lek med fritt oppfunne former og rytmer, en flukt fra virkeligheten, en abstraksjon, la deshumanisación del arte? Og hvordan vil De at et stakkars katalogforord skal slippe helskinnet ut av dette? Jeg fikk en berømthet til å begynne for meg, nå ber jeg en om å slutte; jeg ber Goethe. Han sier det på tysk, men det er en annen slags tysk enn det vi skulle vennes til: «Freutet euch des wahren Scheins, Euch des ernsten Spieles, Kein Lebendiges ist Eins, Immer ist's ein Vieles.»

Alf Rolfsen.