Som maler og pedagog representerer Egil Weiglin en klassisk forankret tradisjon i norsk etterkrigskunst, en tradisjon hvor Jean Heiberg og Axel Revold står som de store formidlere av arven fra Cézanne. Om Weiglins formspråk stundom kan narme seg det abstrakte, har han aldri gitt slipp på den sette virkelighet. «Jeg lar bildene ligge så nær opp til motivet som det er mulig for meg», uttalte han nøkternt i 1964, «dog jeg har alltid følt meg som naturalist». Han har malt karakterfulle portretter, men det er fremfor alt landskapet som har stått i sentrum for hans interesse. I sine malerier, gjennomgående av beskjedne formater, forener Weiglin en klart artikulert billedstruktur og en lysskimrende, Iyrisk naturopplevelse. Hans kunst er behersket i ordets beste forstand.

Egil Weiglin hører ikke med blant de høyrøstede aktører i norsk kunstliv. Hans lavmælte landskapsabstraksjoner har vart å se i forskjellige sammenhenger, men noen flittig separatutstiller har han ikke vært. Det er derfor en glede for Kunstnernes Hus ved Weiglins 70-årsdag å kunne presentere et fyldig utvalg av hans arbeider.

Arne Malmedal
Direksjonens formann