AUGUSTE PERRET
er født i Ixelles 1874. I 1886 ble han opptatt på Ecole des Beaux-Arts i Paris. Etter endt utdannelse opprettet han et arkitektkontor sammen med broren G. Perret og senere en fri arkitektskole i opposisjon til Beaux-Arts. Perrets idéer seiret og han ble selv knyttet til Ecole des Beaux-Arts, først som medlem av bedømmelseskomitéen, senere som generalinspektør for undervisningen. Perret er president for Conseil supérieur de l'ordre des Architectes. I 1943 ble han valgt inn i Institut de France og for kort tid siden utnevnt til kommandør av æreslegionen.

Auguste Perret

Det nye franske kunsttidsskrift Art Present bragte i sitt første nr. (nr. 1, 1947) tre artikler om Auguste Perret skrevet av arkitektene José Imbert, Pierre Lambert og André le Donné. Av denne franske vurdering av Perrets innsats og betydning bringes her et resyme (gjengitt etter katalog for den danske utstilling).

Auguste Perret er en av Frankrikes største arkitekter. Hans personlighet, hans verk, hans undervisning og den beundrende hengivenhet som hans elever viser ham, har i Frankrike skapt en glans om hans navn, som det er vanskelig for en utlending helt å fatte.
Men Perret's betydning rekker langt utover Frankrikes grenser. Hans verk er av et slikt format og har hatt en slik innflytelse på den moderne arkitekturs utvikling, at det er berettiget å nevne navnet Auguste Perret i samme åndedrag som de største navn innen arkitekturhistorien.
For at man skal kunne fatte Perrets innsats må man se den i historisk perspektiv. Den betegner nemlig et betydningsfullt avsnitt i byggekunstens historie: overgangen fra en epoke til en annen, fra én byggeteknikk til en ny og dermed fra fortidens formspråk til nåtiden.
Byggekunsten er sterkt knyttet til de tekniske fremskritt; å skape stor arkitektur er ikke minst et spørsmål om fullkomment å beherske og mestre en teknikk. Men det hender sjelden at en enkelt arkitekt formår med et slag å innføre en ny teknikk og samtidig å formulere dens
estetikk. I regelen er den enkelte byggmester bare et ledd i en uavbrutt rekke av lærere og elever, og hver enkelts personlige innsats begrenser seg til et mere eller mindre tydelig uttrykk for hans temperament forbundet med en bestemt teknikk. Den stadig fremadskridende berikelse, overgangen fra en fremgangsmåte til en annen, skjer natur ligvis gjennom direkte inngripen av særlig begavete og skapende menn, men hvert avgjørende skritt er så å si gjennom uendelig lang tid forberedt og modnet. Med Perrets innsats skaptes imidlertid med et slag en ny teknikk og dermed en ny byggekunst.
Ved århundrets begynnelse, på en tid da bare noen få hadde forståelse for jernbetongens muligheter og ingen forsto å nytte dem, så Perret klart at en ny arkitektur lå skjult i dette materiale. Som en genial byggmester, helt fra ungdommen av oppdratt til eksakt viten om materialene og med en betydelig personlig erfaring, falt det Perret naturlig å analysere det nye materiales særlige egenskaper. Og med sin sjeldne kunsteriske følsomhet som tillot ham å suge næring til seg fra arkitekturens fjerneste, men sikre kilder, var det ham en like selvfølgelig sak å skape stor arkitektur med dette materiale.
I sine arbeider behandlet Perret det nye stoff i overensstemmelse med de lover som på den ene side bestemmes av materialets indre egenskaper, på den annen side støtter seg til visse rent menneskelige reaksjoner, som sans for rytme, harmoni og plastisk form.
Jernbetongens enestående styrke tillater en fantastisk forminskelse av den bærende flate i forhold til de enorme mengder av bærende murverk i bygninger av sten eller tegl. Denne styrken utnytter Perret ved å fordele bygningens vekt på et system av loddrette bærende ledd, søyler eller stolper, innbyrdes forbundet med vannrette bjelker som bærer etasjeskillene.
Som den første skapte Perret således det nye konstruktive system: jernbetongskjelettet, et system som tilfredsstiller det instinktive menneskelige krav om en synlig likevekt og stabilitet. Gjennom mangfoldigheten av de loddrette bærende ledd innfører han antallet som en faktor; vekselvirkningen mellom mange og få ledd eller gjentagelsen av leddene skaper rytme, og forholdet mellom høyden og bredden av de felter som dannes mellom de loddrette og vannrette bærende ledd, skaper proporsjoner. Andre elementer som har en funksjon å oppfylle, f. eks. de flater. som utfyller skjelettet og danner ytterveggene, rammer som innfatter åpningene og gesimser som danner beskyttelse, fullender Perrets system, et system som gjør det mulig for oss å oppfatte bygningens hele konstruksjon gjennom faktorer som i særlig grad taler til vår sans for det plastiske.
Det bemerkelsesverdige ved Perrets innsats er at han ikke bare evnet å analysere jernbetongens konstruktive muligheter, men at han også som kunster kunne realisere disse muligheter og skape verker som er kjent og beundret verden over for skjønnheten og klarheten i planen, den omhyggelige utarbeidelse av de konstruktive elementer og for logikken og dristigheten i formoppfatningen. Disse verker som vitner om hans tankes lysende klarhet og hans klassiske dannelse, har øvet en sterk innflytelse på byggekunsten verden over.
Men Perret har ikke bare indirekte ved sine verker øvet innflytelse på flere generasjoner av arkitekter, han er også den store læremester i stil med renessansens berømte kunstnere. Allerede hans første arbeider tiltrakk unge arkitekter slik at de likesom lærlinger i gamle dager kom til ham for å arbeide på hans og brorens tegnesal. Blant dem var le Corbusier. Etterhånden som kjedsomheten ved den offisielle akademiske undervisning ved Ecole des Beaux Arts vokste, øket skaren om Perret, og i Palais de Bois de la Porte de Maillot opprettet disse dristige unge en slags fri arkitektskole under Perrets inspirerende ledelse.
I 2 år kjempet de tappert for de nye idéer og sendte prosjekt etter prosjekt til bedømmelse på Ecole des Beaux Arts - hvor de konsekvent ble avvist. Den klare konstruktive og bevist nøkterne utforming av disse prosjekter sto nemlig i den skarpeste motstrid til den akademiske og forfeilet tradisjonelle rutine som ble dosert ved Ecole des Beaux-Arts. Perret selv satt dengang ikke i bedømmelseskomitéen og kunne derfor ikke gå i bresjen for de nye tanker.
Overfor denne kompakte motstand måtte idealistene fra Palais de Bois gi opp, og skolen ble oppløst. Men deres anstrengelser hadde ikke vært forgjeves. Uavhengige kunstneriske og intellektuelle kretser, støttet av pressen, gjorde innsigelser mot den åpenlyse uretferdighet i en slik bannlysing. Direktøren for l'Ecole spéciale d'Architecture i Paris tilbød Perret å lede en av skolens klasser, og her likesom på brødrene Perrets egen tegnesal samlet seg talentfulle elever både fra Frankrike og fra utlandet, elever hvis personlighet snart skulle komme til utfoldelse og som derved befestet Perrets ry som den store læremester. Utallige arkitekter som ikke direkte var blitt undervist av Perret, men som erkjente almengyldigheten i hans tanker, bygget samtidig i Frankrike og i utlandet byggverker i mesterens ånd, og da måtte myndighetene bøye seg. Perret valgtes først til medlem av Ecole des Beaux-Arts' bedømmelseskomité, senere til skolens generalinspektør- og umiddelbart før krigen ble han opptatt blant de udødelige i Institut de France.
Etter krigen samlet en skare elever seg om Perret for under hans overledelse å danne et «atelier» for gjenoppbygging. Dette «atelier» er hverken en skole eller et arkitektkontor, men nærmest en slags arbeidsgruppe under ledelse av en av Perrets gamle elever fra Palais de Bois, André le Donné og har fått overdratt den betydningsfulle oppgave å gjenoppbygge det krigsherjete le Havre - en ganske fantastisk oppgave. I nærheten av havnen ligger 150 hektar av byen som en uhyre øde strekning, og de eldste bydeler, Saint-Francois, Notre-Dame og Francois 1er, som utgjorde byens opprinnelige kjerne og hadde 56,000 innbyggere, er fullstendig forsvunnet. Det dreier seg altså ikke som i de fleste delvis skadete franske byer om reparasjon, ja ikke en gang om rekonstruksjon, men simpelthen om oppbyggingen av en helt ny by, en by hvor planleggingen ikke er bundet av den gamle byplan som er vokset frem gjennom århundrer, men bare er underkastet naturens lover. Siden den moderne arkitekturs gjennombrudd, har arkitekter bare kunnet realisere sine tanker i enkelte isolerte bygninger eller i enkelte kvartaler. For første gang blir det nå mulig å skape et helt bysamfund så å si på bar bund, en by hvori tuseners tilværelse skal utfolde seg fra fødsel til død. Det er når man betenker byggekunstens sosiale karakter, en oppgave av uhyre rekkevidde - og man må med den største interesse se den bli løst i stråleglansen av Perrets geni.