14 MALERE

De fjorten malerne som na stiller ut i Kunstnernes Hus er født mellom 1912 og 1929, altså en periode på vel femten år. De utgjør altså ikke en hel generasjon, men vel en halv. De deltok alle, hver på sin vis, i den abstrakte kunstens gjennombrudd i Norge i årene 1950-60, noen med måte, andre uten, noen dertil med penn og blekk.

Er da dette en minneutstilling? Tvert imot.

Hva som her vises er hvordan kunstnere av en gjennombrudds-generasjon siden har utviklet seg og funnet sin individualitet. Eller rettere, sine individualiteter. Det kan ha but på problemer.

De som var ansvarlige for omveltningen (for det var slik det ble oppfattet) har hele tiden måttet leve opp til et ry, det var ikke bare for femogtyve-tredve år siden de satte merke pa en kunstnerisk situasjon. De har hele tiden vært med på å prege den, selv etter at de ledende kunstneriske ideer og idealer fra etterkrigstiden for lengst har forandret seg, eller blitt avløst av nye. Etter hvert ble det ikke med nye ideer så meget som med den rent skapende innsats og i sine kunstneriske grunnholdinger de vet sin innflytelse. Etter et gjennombrudd er det for enhver kunstner tre muligheter: Enten å fortsette uten a forandre seg, mens man utnytter gjennombruddet som en slags kapital å leve på i fremtiden. Eller til enhver tid å suge opp de nye retninger, så snart de proklameres, tilpasse seg de nye kunstneriske værforhold. Eller den tredje og langt vanskeligste utfordring: Å bygge videre på sitt opprinnelige grunnlag, samtidig som man påny og påny tar opp resultatene til revisjon og nyvurdering: Kan jeg nå lenger her? Kan jeg gjøre det bedre?

Med andre ord, å leve i kunstnerisk vekst.

Som målestokk for en utstilling er dette et drepende krav. Men som ideal, som ønske er det mer forsvarlig. En ung generasjon stiller det gjerne som krav til sine forgjengere, siden blir man forhåpentligvis litt lempeligere. Men hva femtiårs-generasjonen siden har skapt, viser at det er et mil verd å strekke seg etter. Ingen nevnt, ingen glemt.

Det spørsmål man da kan reise ved en utstilling som denne: Viser den en avklaring?

Et annet spørsmål som utvilsomt vil bli reist, er om deres kunstneriske grunnlag fortsatt har gyldighet. Har det abstrakte maleriske språk fremdeles uttrykkskraft, etter at pop'en, neo-realismen, neo-romantikken og konseptkunsten dels har gått tilbake til et utgangspunkt for modernismen, dels har trukket konsekvenser av den abstrakte kunsten som er vanskelig å fange inn med et malerisk språk overhode? For min del er svaret ubetinget. Når det gjelder å si direkte uttrykk for eller visualisere en indre erfaring i det maleriske språk har ingen av de senere kunstretninger hatt noe vesentlig mer å tilføre. Deres gyldighet ligger på andre plan. Fremdeles står det for meg som om det individuelle standpunkt er viktig, det å nå lenger inn i seg selv, og kunne meddle det, gjøre det allmengyldig. Dette er femtiårs-generasjonens stadige utfordring - ikke bare til seg selv, men like mye til dem som har fult etter.

Men - generasjon eller ei, noen fast gruppe har de fjorten aldri vært. Som det ofte blir sagt:

Norsk maleri er ikke slik. Programmer, manifester, teori, det er ikke den norske stil, på godt og vondt. Minst av alt er den intellektuelt orientert. Selv det abstrakte maleri ble ikke det.

Oppstår det grupperinger, er det på løsere grunnlag - for å møte en øyeblikkelig situasjon. Slik var det i 50-årene, stikkord: Papegøyen, Terningen. Slik er det idag, og når de fjorten stiller ut sammen, er det ikke som gruppe, med et program. Men de har et fellesskap i erfaringer og maleriske grunnholdninger, de har opplevd noe vesentlig i sitt kunstneriske liv sammen. I en tid hvor historien iler så fort, og historikerne med den, kan en etter 20-30 år oppleve å settes på sokkel eller legges under lupen som interessante fenomener fra en fjern tidsalder, mens man selv ennå synes man er i full gang. Det kan jo være en illusion å tro at man ikke er passé. Men denne utstillingen er skapt ut fra den tro at man tilhører nåtiden og virkeligheten: Man lever og spreller.

Peter Anker