Suzanne Césaire (1915–1966) var forfatter, lærer og aktivist fra Martinique. Som medgrunnlegger og redaktør av det dissidentiske tidsskriftet Tropiques brukte hun surrealismen som verktøy for antikolonial motstand under Vichy-regimets okkupasjon. Hun skrev syv essays for tidsskriftet – alt hun publiserte. Da Tropiques ble lagt ned etter krigen, sluttet hun å skrive, men aldri å undervise.

The Ballad of Suzanne Césaire er regissør Madeleine Hunt-Ehrlichs spillefilmdebut. «We are making a film about an artist who didn't want to be remembered», sier skuespiller Zita Hanrot, som beveger seg mellom å spille Césaire og å være seg selv. Hanrot leser fragmenter av Suzannes tekster mens hun tar seg av sitt eget nyfødte barn – et grep som synliggjør det usynlige arbeidet som alltid har preget arbeiderklassemødres liv, og som knytter bånd mellom skuespiller og «karakter»: Suzanne Césaire var selv mor til seks.

Filmen utfordrer dokumentarfilmens konvensjoner gjennom lyriske sekvenser, historiske gjenskapelser og overskridelser av den fjerde veggen. Hvordan lager du en film om en person som ikke ønsket å bli husket? Dette spørsmålet ligger som en resonans gjennom hele verket.

«Surrealism, the Tightrope of Our Hope» tar utgangspunkt i Suzanne Césaires kjente formulering fra essayet «1943: Le surréalisme et nous», der hun beskrev surrealismen som «håpets line». Michelle A. Tisdel undersøker surrealismens rolle som samlende bevegelse i kampen mot kolonialisme, og retter særlig oppmerksomhet mot kvinnenes ofte oversette bidrag til pan-afrikanske frigjøringsbevegelser.

Michelle A. Tisdel er sosialantropolog (ph.d.) og forsker II ved Nasjonalbiblioteket. Hennes forskningsinteresser inkluderer kulturpolitikk, antirasisme og afrodiasporiske arkiver og kulturarv. Hun har blant annet forsket på afro-kubansk kulturarv i cubanske museer og den afroamerikanske kunstneren og aktivisten Ruth Reese i Norge.