I likhet med mange andre kompromissløse filmmesterverk, er det ikke så lett å fortelle hva Possession handler om. Én ting er hva Zulawski vil formidle gjennom sin freudianske tvangstrøye på vrangen – der uhyggelig skjønne dobbeltgjengere og et ikke fullt så skjønt elskovsuhyre åpner for tolkningsspinn – men det er ikke bare-bare å gi et resymé av galskapen heller. I sentrum står i alle fall ekteparet Mark (Sam Neill) og Anna (Isabelle Adjani), som er i ferd med å gli fra hverandre. De holder til i en leilighet i Øst-Berlin, sammen med sin sønn Bob, rett ved Berlinmuren, der noen vakter holder inntrengende utkikk mot stuevinduet deres. I en tidlig scene der paret ligger i sengen og diskuterer samlivssituasjonen, skaper Zulawski en autentisk skildring av samtalen om et forhold som ebber ut.

Her ligger kanskje nøkkelen til at en så frenetisk og surrealistisk film som Possession fungerer på et følelsesmessig plan. Det påtrengende hysteriet oppleves som noe helt nødvendig for den tilstanden filmen skal kanalisere. Det sykelige, klaustrofobiske uttrykket, der et klengete og håndholdt kamera fanger de to konstant bevegelige kroppenes feberridde virkelighet, føles faktisk ekstremt realistisk – en ekspresjonistisk skildring av reell menneskelig psyke.

Possession er en slags forløsende aksept av det irrasjonelle og gale. I filmen er Mark veldig opptatt av å opprettholde orden og verdighet, og kanskje er det dette som gjør Anna så fortvilet og skamfull, samtidig som behovet hun har for å løsrive seg seksuelt er noe instinktivt hun ikke kan forhindre. Annas elskovsrede er en sparsommelig innredet leilighet der hun skjuler en ansiktsløs skapning, som fortsatt holder på å utvikle seg – og som hun har sex med. Det er den legendariske effektmakeren Carlo Rambaldi (Alien, E.T., Profondo Rosso) som står bak det imponerende uhyret.

I Storbritannia ble Possession bannlyst som en video nasty, mens filmen ble distribuert i USA som mer rendyrket horror etter å ha gjennomgått en heftig make-over i klipperommet. I dag er filmen heldigvis tilgjengelig i usensurert form, og regnet som et overskridende kunstverk.

(Skrevet av Sveinung Wålengen)