Vi bruker informasjonskapsler for å analyse bruk av nettsiden og for å kunne levere relevant annonsering.

Åpent i dag 11-17 (Restaurant 12-20)

Tre lyriske portretter av Sarah Maldoror, Fronza Woods & Marguerite Duras

Filmvisning og samtale med Daniella Shreir
Lørdag 25.06.22
Vlcsnap 2021 05 10 15h54m02s737

Velkommen til visning av tre korte filmportretter av Sarah Maldoror, Fronza Woods og Marguerite Duras. Filmene, laget på ulike kontinenter og i ulike tiår, ser i utgangspunktet ut til å ha lite felles, men Maldoror, Woods og Duras har sammenfallende interesser for menneskene de portretterer: de legger spesiell vekt på arbeidsstedet deres (kontoret, pilatesstudioet, kabaretteateret) og har en sensitivitet overfor oppvekst, klasse og kulturell tilhørighet. Til tross for bevisstheten rundt marginalisering og underrepresentasjon av både svarte og av arbeiderklassen på film, er dette også lyriske og eksperimentelle filmverk som demonstrerer dypt involverte og noen ganger komplekse forhold mellom filmskaper og den portretterte.

Arrangementet er kuratert av Daniella Shreir (Another Gaze/Another Screen) og det vil være en samtale mellom henne og Mike Sperlinger etter visningen. Samtalen foregår på engelsk.

Om filmene

Sarah Maldoror, Leon G. Damas (1994, 26 min)

Leon G. Damas er filmet halvannet tiår etter at den Guyanesiske poeten og politikeren døde og er et lyrisk portrett av en nøkkelfigur i Négritude-bevegelsen sett fra synsvinklene til to av hans jevnaldrende, Aimé Césaire og Léopold Sédar Senghor. Filmen er også et dokument av Guyanas samtid, der skolejenter ikke undervises i Damas, men Victor Hugo og hvor de nødlidende har funnet ly i ruinene av et tidligere fransk kolonifengsel. Leon G. Damas er et av flere portretter av panafrikanske intellektuelle, forfattere og aktivister fra Maldorors omfattende filmografi.

Fronza Woods, Fannie’s Film (1981, 15 min)

Fannie's Film, den andre og siste filmen Fronza Woods laget, følger renholder Fannie Drayton, som Woods ofte så på vei ut av treningsstudioet der hun jobbet som pilatesinstruktør. Over opptak av treningsøkter på dagtid utført av treningsstudioets primært hvite klientell og Fannies ensomme kveldsvakter, stiller Fronza Fannie inntrengende spørsmål om livet og arbeidet hennes og blir overrasket over å finne en fornøyd og from kvinne med ærbødighet for rollen hennes. Filmen har undertittelen Invisible Women Part I, og det var Woods sin intensjon å fortsette å lage filmer om mennesker som har usynlige roller i samfunnet, som hun (i motsetning til Fannie) "ville observere, men ikke kjente personlig".

Marguerite Duras, Lolo Pigalle Stripteaseuse (1965, 16 min)

Lolo Pigalle Stripteaseuse er mer en karakterstudie enn de syv andre intervjuene Marguerite Duras utførte for DIM DAM DOM, et fransk TV-program "pour femmes" (for kvinner), som ble sendt hver søndag fra 1965 – 1973. Over vignetten fra en dag i livet til Lolo Pigalle – mens hun blar i bokhyllene sine, setter håret i speilet og trener på treningsstudioet – gir Duras en skarp beretning om stripperens bakgrunn, en musikalsk akkompagnert pause av Lolos særegne opptreden gir plass til en intens, uavbrutt samtale mellom de to kvinner som berører forestillinger som fortsatt er betente i dag for eksempel den om en "ordentlig jobb", spørsmål om organiseringen av løsarbeidere, og arbeidsplassen kontra det "autentiske selvet".

I samtale

Daniella Shreir er grunnlegger og medredaktør av det feministiske filmtidsskriftet Another Gaze og står bak Another Screen, en gratis strømmeplattform med retrospektiver av kvinnelige filmskapere, tilgjengelig med undertekster på flere språk og kontekstualisert av intervjuer og nyprodusert tekst. Hun jobber også med filmproduksjon og er grafisk designer, fotograf og oversetter fra fransk, av tekster inkludert My Mother Laughs av Chantal Akerman (Silver Press), som vant en PEN-pris i 2019, og en kommende tekstsamling av Marguerite Duras om filmene hennes.

Om filmskaperne

Sarah Maldoror (1929–2020) var en politisk aktivist, teater- og filmskaper og en avgjørende skikkelse i utviklingen av panafrikansk, lusofonisk og revolusjonær kino. Hun var mest kjent for sin banebrytende film Sambizanga (1972), sannsynligvis den første filmen som har hatt blitt regissert av en kvinne i subaharisk Afrika. Mens betydningen av filmen som en kritisk milepæl for antikolonial film ikke kan overvurderes, var den bare en liten del av hennes produktive arbeid. I løpet av de påfølgende to tiårene produserte Maldoror over to dusin filmer, de fleste laget for TV, inkludert korte dokumentarer om forskjellige kulturpersonligheter som Aimé Césaire, Louis Aragon og Léon Damas. Maldorors arbeid var i samtale med Négritude-bevegelsen, lansert av frankofone afro-diasporiske forfattere og kulturprodusenter, og var motivert av et panafrikansk perspektiv som også omfattet et engasjement med et bredere transnasjonalt revolusjonært samfunn.

Fronza Woods (f. 1943) er en amerikansk filmskaper, mest kjent for kortfilmer som Killing Time (1979) og Fannies Film (1982). Yasmina Price, forsker ved Yale University skriver om henne: "Fronza Woods is an artist of evident talent who was failed by an industry characterised by unforgiving financial barriers as well as racialised and gendered exclusion. An incomplete list of what Woods has done includes work as a camerawoman, an assistant sound designer [for John Sayles' The Brother From Another Planet, 1984], a script reader, a film educator and in a community outreach capacity."

Marguerite Duras (1914-1996) var en fransk forfatter og filmskaper. Duras ble født og vokste opp i Indokina, og la ofte handlingen i verkene sine til dette området. Hun var aktiv i motstandskampen under annen verdenskrig og medlem av det franske kommunistpartiet til hun ble ekskludert i 1950-årene. I 1984 ble hun tildelt Goncourt-prisen for romanen Elskeren, som også skaffet henne en stor leserkrets.