Vi bruker informasjonskapsler for å analyse bruk av nettsiden og for å kunne levere relevant annonsering.

Stengt i dag (Restaurant stengt)

Miniintervju: Lene Berg

Onsdag 06.05.20
Lene Berg square

Hver uke viser Kunstnernes Hus Hjemmekino en håndplukket, kunstnerisk ambisiøs film. En av filmene er Lene Bergs False Belief (2019). Vi har snakket med filmskaperen om hvordan hun opplever den nåværende unntakssituasjonen.

Kunstnernes Hus

Kan du fortelle litt om utgangspunktet for False Belief? Hvor kom ideen til filmen fra?

Lene Berg

Jeg nølte veldig lenge med å sette i gang med denne filmen, jeg håpet nok innerst inne at jeg skulle slippe. Jeg pleier ikke å jobbe selvbiografisk og jeg følte at temaene den tar opp ikke var mine. Det handler om USA, om rasisme, om et rettssystem jeg ikke forstår. Når det til slutt ble nødvendig å lage False Belief var det nok fordi vi innså at det ikke fantes noen vei ut av den situasjonen vi befant oss i. Vi trengte å forstå hva det var vi hadde vært med på, eller i det minste prøve å forstå det, og vi hadde behov for å gjøre det begripelig for andre. En av de mest traumatiske opplevelsene for meg i løpet av alt dette var det å ikke bli hørt, ikke trodd, ikke tatt med i betraktning. False Belief er på et vis en undersøkelse, en disseksjon av et hendelsesforløp som var kaotisk, uutgrunnelig og absurd for oss mens det utspilte seg. Og som hadde enorme konsekvenser.

K.H.

Hvilke estetiske valg og virkemidler var viktige for deg i denne filmprosessen?

L.B.

Jeg liker sjangerblandinger og collager. Skjøtene er avgjørende i alt mennesker produserer: der ulike materialer, uttrykk og prinsipper møtes, skjer det ting. Jeg liker også tydelig todimensjonale bilder. De stimulerer fantasien. Jeg er ikke så fascinert av den rådende dokumentariske estetikken. Når D, som også er hovedpersonen i filmen, foreslo at vi skulle kjøpe ulike stoffer og henge bak ham under samtalene åpnet noe seg. Vi opphevet rommet vi satt i (som er leiligheten vår) og introduserte noe som var uforutsigbart, men under kontroll, dessuten estetisk tiltalende. Og utfordrende. Det var lokkende å skulle klippe mellom D sine ulike nærbilder, spilt inn på ulike dager med ulike farger bak. Et portrett av et menneske med mange ulike ansikter - og skjorter.

Samtalene med D i New York var det første vi spilte inn. Etter det utviklet idéen seg i hopp og spring, over lang tid, det var en ganske møysommelig prosess. Selv om alt i filmen er selvopplevd er det å lage en film noe helt annet enn å bare gjenfortelle erfaringer. Filmens språk ble til i løpet av klippeprosessen, i det praktiske arbeidet, vi klippet og filmet parallelt i nesten to år. Med D sitt talking head som filmens ryggrad la vi til lag på lag på lag: collager, voice-over, scener, musikk. Det siste som ble lagt til var scenen der D blar i passet som ikke ble godkjent som bevis i rettsaken mot ham.

K.H.

Synes du det er spennende å tenke på hvordan filmverkene dine vil kommunisere ulike budskap til ulike publikum - for eksempel nå som en hjemmekinovisning for folk som ikke har lov til å samles på fysiske kinoer?

L.B.

"Publikum" er noe helt abstrakt for meg, jeg har aldri klart å fokusere på hva "publikum" vil oppleve. Jeg har kanskje ti-tolv personer inne i hodet når jeg jobber, de snakker til meg, av og til på en bra måte og ofte på en ganske slitsom måte. Og så forholder jeg meg til de jeg samarbeider med og til min egen kropp og erfaring. Det er selvfølgelig spennende å vise ting, å få reaksjoner og så videre, men jeg tror ikke jeg tenker så mye på det. Uansett tror jeg at det er vanskeligere å konsentrere seg om en film på den private laptop-en enn i et fysisk rom. Det fysiske rommet, akkurat som penn og papir, har noe det digitale aldri kan få. Samtidig vil jeg understreke at jeg elsker digital teknikk, mitt arbeid er helt avhengig av digital redigering av alle slag: tekst, bilder og ikke minst film og lyd. Jeg ble utdannet i overgangen fra celluloid til digital opptaksteknikk, fra skrivemaskin til laptop, fra kjemisk framkalling til digital billedbearbeidelse og håndverket mitt er et produkt av dette. Noe av det jeg holder på med i denne rare tiden er å digitalisere nye deler av arbeidsprosessen min og å lære meg noen nye programmer.

K.H.

Kan du si noe om hvordan Covid-19 pandemien har påvirket ditt daglige liv der du er nå?

L.B.

For ett år siden, eller til og med for et halvt år siden, hadde en lockdown som denne hatt enorme praktiske og økonomiske konsekvenser for meg. Nå var planen å jobbe alene på atelieret i en periode uansett, så det har egentlig påvirket dagliglivet mitt merkelig lite. Det verste nå er at jeg ikke kan legge noen planer og at jeg kan ikke reise noe sted. Mannen min er i New York, store deler av familien min er i Norge og jeg sitter i et slags elfenbenstårn i Berlin. Jeg synes ikke jeg kan klage, men det er lenge siden jeg ga eller fikk en klem. Det merkes.

K.H.

Hvordan er arbeidet ditt påvirket? Tror du at denne perioden vil endre på måten du arbeider i fremtiden?

L.B.

Jeg tror ikke at korona som sådan vil påvirke arbeidet mitt så mye. Men en vet jo ikke hvordan verden, Norge, Tyskland, kunst- og filmmarkeder vil forandre seg som en konsekvens av denne krisen. Det er både spennende og skummelt. Som mange andre tenker jeg nok mer på hva som er det absolutt essensielle, hva må jeg ha for å arbeide og fungere og hva er mer sekundært. Noe av det som er helt vesentlig for meg er samarbeid og gode samtaler. Delvis kan det skje digitalt og virtuelt, men det finnes grenser. Jeg savner folka mine rett og slett, mer og mer.

K.H.

Er det noe som har hjulpet deg, eller inspirert deg disse siste ukene?

L.B.

Biblioteker! E-bøker og lydbøker. Jeg er en stor tilhenger av biblioteker generelt, men i denne tiden har de vært ekstra viktige, essensielle i grunn.

Les også

Se også