Kan du fortelle litt om utgangspunktet for Verden venter? Hvor kom idéen til filmen fra?

Jeg gikk på Akadmin Valand mens Nina Haber, Elin Söderquist og Bianca Kronlöf gikk på teaterskolen i Gøteborg. De hadde startet en diskusjonsgruppe som utviklet seg til en teatergruppe hvor de kunne spille ut alt det de ville. Jeg så alle forestillingene og etter en av dem spurte jeg dem om de hadde lyst til å bli med til Oslo og lage en film sammen. Sommeren etter vi gikk ut startet Clara Bodén, Ronja Svenning Berge og jeg opp «Vapen och Dramatik», mens Nina, Bianca og Elin startet «Gruppen» og sammen lagde vi Verden venter.

Hvilke estetiske valg og virkemidler var sentrale for deg i denne filmprosessen?

Jeg og Clara Bodén hadde laget Kanskje i morgen i 2011 der hun var fotograf og jeg regissør. Den starter med virkelige mennesker og glir over i fiksjon. Vi snakket hele veien om ansvaret man har når man filmer et annet menneske. Vi ville vekk fra konvensjoner og inn i hvert enkelt møte. Filme karakterer som om de er virkelige mennesker som når som helst kan si til deg at du ikke får filme dem.

Jeg utviklet metoder der jeg lot skuespillerne være i karakter i flere timer i strekk. Skrev instruksjoner til hver enkelt og kunne gjennom dem plante konflikter som fikk spille seg ut mer som de gjør i virkeligheten. Rive opp skillet mellom statister og hovedroller. Skape situasjoner der kameraet kan gli fra person til person og la skuespillerne selv finne ordene sine. Disse metodene videreutviklet vi i Verden venter i tillegg til at vi tok vi nær lyd av flere. Jobben med å lytte gjennom hver enkelt lydspor og skrive filmen i klippen var viktig. All dialog i filmen er veldig nøye utvalgt selv om det høres tilfeldig ut. Jeg liker det når språket bare er noe som flyter og det er noe annet du egentlig skal fange opp som ligger under dialogen.

Synes du det er spennende å tenke på hvordan filmverkene dine vil kommunisere ulike budskap til ulike publikum - for eksempel nå som en hjemmekinovisning for folk som ikke har lov til å samles på fysiske kinoer?

Jeg er vant til at filmene treffer folk veldig forskjellig. Noen kan elske en del og hate en annen. En kan sitte og le og le, mens en annen syns det bare er frustrerende. En går etter 20 minutter, mens en annen sitter igjen hele rulleteksten og gråter. Det fine med å se dem i et kollektivt rom er nettopp dette, det som skjer etterpå. Ofte har jeg opplevd at publikum ikke vet helt hva de kjenner rett etterpå, (en gang måtte en mann gå en tur og så komme tilbake til kinoen og få en ispose på hodet), men noe fra filmene har truffet dem og henger med dem videre i livet.

Jeg tror det at de treffer så forskjellig kan ha å gjøre med hvordan karakterene i filmen er skapt.

Det er ikke tydelig hvem du skal sympatisere med, de er skapt veldig åpne. For meg er det å gå inn i en karakter, bygge situasjonen rundt henne/han og forstå karakteren bedre, kjernen i hvorfor jeg lager film. Jeg ville bli skuespiller da jeg var liten og for meg er det frihet å møte verden gjennom karakterer. Når du zoomer inn nok blir alle mennesker fine, sånn opplever jeg det.

Når man ser en film som Verden venter hjemme tror jeg man får mest ut av det om man har bra lyd og bilde og tenker at man sitter i en kino. Ha fullt fokus så man får med seg mest mulig av både det som sies og det som ikke sies. Oppdage at det skjer mange ting i bildene på én gang. Kanskje se den sammen med noen, men alene kan også være fint. Bruke den til det du trenger den til.

Kan du si noe om hvordan Covid-19 pandemiet har påvirket ditt daglige liv der du er nå?

Jeg har vært masse sammen med de to barna mine på dagtid. Skjønt mer av hva datteren min kan og fått høre detaljene i hva sønnen min sier når han leker med dyrene sine. Det har vært fint å se hvor fort mennesker kan omstille seg og endre vanene sine, og en lettelse at ledelsen i Norge har klart å bremse utbruddet. Den samme handlekraften håper jeg de tar med inn i klimakrisen vi er i. At vi slutter å leve i fornektelse og lager en bra plan for å slutte å utvinne olje.

Hvordan er arbeidet ditt påvirket? Tror du at denne perioden vil endre på måten du arbeider i fremtiden?

Jeg savner å jobbe fysisk nære de jeg samarbeider med, men kjenner at som kunstner er jeg vant til å omstille meg. Alt som skjer rundt omkring blir med inn i prosessen. Akkurat nå har jeg undervisning på Zoom i personregi med Nordland Kunst- og Filmfagskole og Nordic Black Theatre-skole. Mot sommeren vil vi ha utekinovisninger med begrenset antall publikum av Vi er her nå og jeg vil i gang med å filme noe nytt. Det å stresse mindre og å bruke det som finnes tilgjengelig er det jeg vil ta med meg videre.

Er det noe som har hjulpet deg, eller inspirert deg disse siste ukene?

Lange samtaler med venner og kjæresten min fordi de har mer tid. Naomi Kleins Sjokkdoktrinen om blant annet hvordan kriser utnyttes til å privatisere felleskapets verdier.

Studentene jeg underviser som regisserer hverandre på Zoom. Smitteeksperten på The Daily. Filmene fra CPH:DOX som jeg kunne se hjemmefra fordi de ikke avlyste men «gikk digitalt».