Vi bruker informasjonskapsler for å analyse bruk av nettsiden og for å kunne levere relevant annonsering.

Sommeren på Kunstnernes Hus ☀️
Åpent i dag 11-17 (Restaurant 11-22)

Virkeligheten er like forundringsverdig som fiksjon — Abirami Logendran om Éric Baudelaire

Visningsserien Et annet sted, her inne setter søkelys på arven etter «den etnografiske filmen». I tilknytning til filmer som blir vist på Kunstnernes Hus Kino og Hjemmekino, presenterer serien også nyskrevne filmessayer. Denne gangen skriver Abirami Logendran om Éric Baudelaire og hans filmografi.


124273ab 9957 4c37 8ae9 021137521422

Essay

Dokumentarfilmen reflekterer over sitt forhold til sannhet langt hyppigere enn andre former for bildeproduksjon, skriver Erika Balsom i essayet The Reality Based Community. I minst hundre år, siden det bevegelige bildets begynnelse, har filmskapere og kunstnere undersøkt dokumentarsjangerens kompliserte forhold til representasjon. Kreative strategier som essayisme eller dokufiksjon, i kombinasjon med økt subjektivitet og refleksivitet, har gjort kameraet til et apparat for sosial endring. Flere av disse strategiene utforskes aktivt i den (film)historisk bevisste filmografien til kunstner og filmskaper Éric Baudelaire.

I 1922 lanserte de sovjetiske filmskaperne Dziga Vertov, Elizaveta Svilvova og Mikhail Kaufman en filmserie med 23 nyhetssaker som de kalte Kino-Pravda, oversatt fra russisk til "film-sannhet". I tillegg til å filme aktuelle hendelser, var målet å organisere opptak og arbeide med montasje på måter som kunne avsløre dypere sannheter om samfunnet. Kino-Pravda la grunnlaget for Vertovs senere arbeid med filmmediet som et oppgjør med borgerskapets hegemoni ved å sette søkelys på det hverdagslige og banale. Dokumentarsjangeren Cinema Vérité som skildrer hverdagslige aktiviteter ved å kombinere observasjon og improvisasjon, kan også oversettes fra fransk til "film-sannhet", og var inspirert av den sovjetiske Avant-garden, da spesielt Vertov. På 60-tallet, da for eksempel Jean-Luc Godard ville lage film som en form for sosial motstand, kalte han gruppa si for "The Dziga Vertov Group" og lot seg inspirere av hvordan Vertov så på forholdet mellom kunst, politikk, dokumentar og fiksjon.

Mange filmskapere har arbeidet i tradisjonen etter Vertov, eksempelvis Chris Marker eller Agnes Varda i Left Bank-fløyen av fransk nybølge-film på 60-tallet, eller de svarte filmkollektivene i Workshop-bevegelsen i Storbritannia på 80-tallet som Black Audio Film Collective og Sankofa Film and Video Collective. Også de siste årene har vi sett filmer som Tonsler Park (2017) av Kevin Jerome Everson, The United States of America (2021) av James Benning eller The Night (2021) av Tsai Ming-Liang, som alle slekter på den historiske søken etter aktualitet og en dypere "sannhet" om samfunnet på film.

I dagens medievirkelighet er vi ikke mindre opptatte av hva som er sant og ikke. Med utviklingen av stadig nye verktøy og plattformer, oppstår et falmende skille mellom realitet og fiksjon, sannhet og usannhet. Dermed blir dokumentarsjangeren viktig, nettopp fordi den omfavner de realitetene som vanskelig kan representeres i fiksjon. Når teknologisk utvikling fører til økende epistemologisk usikkerhet, svarer noen dokumentarfilmskapere med refleksivitet og performativitet. De understreker filmmediets kapasiteter og svakheter, og bruker eksperimentelle og kreative metoder for å skildre samfunnet. Filmer kan ikke nødvendigvis avsløre sannheten om hendelser, men kan avsløre ideologiene og bevissthetene som konstruerer flere konkurrerende sannheter. Éric Baudelaire fremmer en diskusjon om filmmediets (politiske) potensiale i hver film han lager – hvor idé, representasjon, forskning og diskurs møtes.

I 2009 lagde Baudelaire kortfilmen Sic, som kommenterer sensur i Japan, hvor han bodde og arbeidet på den tiden. En ung kvinne sitter på et bibliotek og skraper vekk bilder i en fotobok, og tar dermed kontroll over hva som kan vises og ikke. Hvilke politiske mekanismer avgjør hva vi ser og ikke ser? Hvilken makt har bildekulturen? Også i hans neste film, The Makes (2010), undersøker Baudelaire forholdet mellom virkelighet og fiksjon, her ved å ta utgangspunkt i filmskaperen Michelangelo Antonionis manus til prosjektet That Blowing Alley on The Tiger, en film som aldri ble realisert. Filmkritikeren Phillipe Azoury spiller en fiktiv kritiker som presenterer en ikke-eksisterende film av Antonioni. Vi som publikum blir utsatt for et spekulativt møte med et ekte kunstnerskap.

Dokumentaren Letters to Max (2014) er en korrespondanse mellom Baudelaire og Maxim Gvinjia, tidligere vise-utenriksminister i Abkhazia, en ex-sovjetisk republikk som har løsrevet seg fra Georgia og eksisterer som en uoffisiell selvstendig nasjon. Baudelaire sender brev til Max, som Max besvarer via stemmeopptak, opptak som igjen brukes i filmens lydspor. Med mulig inspirasjon fra Chris Markers Letters to Siberia, bruker Baudelaire kun landskapsbilder og opptak av hverdagen i Abkhazia sammen med brevene som tekst over bildet. I Letters to Max utforsker han representasjoner av en stat som ikke anerkjennes av noen. Filmen får dermed to nivåer som han knytter sammen: både en diskusjon om filmens potensiale til å skape alternative virkeligheter, men også om menneskers kapasitet til selvorganisering. Hva er det som definerer en stat? Hvordan kan dette være en subjektiv erfaring? Mot slutten av filmen sier han "Tell me Max, did you ever really receive my letters?", og flytter igjen filmens fortelling over i et spekulativt plan. Noen ganger er virkeligheten minst like forundringsverdig som fiksjon.

Un Film Dramatique (2019) er et fireårig samarbeid mellom Baudelaire og skoleelever fra Dora Maar ungdomsskole og er den dyreste og mest omfattende produksjonen hans til nå. Ingenting ble planlagt på forhånd, filmskaperen ankom skolen og fikk frivillige elever til å melde seg på prosjektet. Her er ikke Baudelaire lenger i dialog med sine forgjengere, men med skolelever – og Baudelaire som selv ofte er i dialog med filmens subjekt(er), gjør seg her nærmest usynlig. Barna er enten i dialog med hverandre mens kameraet observerer, eller så er det de selv som filmer. Mange spørsmål om filmens kvaliteter dukker opp på metanivå, i selve formen og i regien, men mange interessante spørsmål blir også stilt direkte til kamera av barna. De diskuterer hva en film kan være, hva den kan fortelle. Noen mener den må transportere deg inn i en ny verden, at den må være oppslukende – men da skjærer andre inn og sier at en film kan være om det banale, familien, for eksempel. Til slutt er det én av barna som foreslår at en film kan til og med handle om film.

Gjennom ungdommenes skiftende holdning erfarer vi at forholdet vårt til ulike medier er tøyelig, dypt påvirket av sosiale faktorer.

Fordi det er barn både foran og bak kamera, fanger Un Film Dramatique noe ved samtiden som de voksne ikke får til. Vi skjønner gjennom samtalene at disse barna stort sett kommer fra underpriviligerte familier og at de bor i en forstad i Paris. De fleste har også tilknytning til et annet land, oftest tidligere franske kolonier, og uttrykker et svært reflektert forhold til dette. Et klipp filmet noen få dager etter terrorangrepet i Saint-Denis i november 2015 viser barna sittende i en ring i det de reflekterer over det som har hendt. En av dem forteller hvordan hun opplevde å bli uglesett på grunn av sitt utseende av en eldre fransk kvinne dagen etter angrepet. Flere andre kan bekrefte at fordommene kryper fram etter en hendelse som denne, både blant folk, men også i nyhetsmediene. Det er både trist og imponerende på samme tid å høre barnas egne refleksjoner rundt oppfatningen av dem.

Når barna får friere spillerom, til å ta med kameraet hjem og filme hva de vil, er de formale referansene fra samtiden tydelige. Litt fordi de er så unge, og muligens fordi dette er før TikTok sin tid, så har ikke det vertikale formatet tatt helt over, men det er absolutt referanser til internettkultur. En av jentene lager en matlagingsvideo, hvor hun filmer seg selv koke pasta samtidig som hun kommenterer prosessen. En annen filmer seg selv danse foran TV-en. Flere velger å sette opp kameraet og snakke direkte inn i det. Fordi filmen ble laget over en periode på fire år, er det interessant å se hvordan de blir mer og mer sjenerte når de blir eldre. For eksempel har en gutt som er engasjert og alltid tar til orde tidlig i filmen, åpenbart blitt for kul for hele prosjektet noen år senere. Gjennom ungdommenes skiftende holdning erfarer vi at forholdet vårt til ulike medier er tøyelig, dypt påvirket av sosiale faktorer.

Filmene til Éric Baudelaire er både vist i filmfeltet, på viktige filmfestivaler som Locarno Film Festival, eller Cinéma Du Réel, men også i samtidskunstfeltet, i utstillinger på Centre Pompidou, Sao Paolo-biennalen eller på Bergen Kunsthall her til lands. I en stadig mer mediert verden, får dokumentarsjangeren økt potensiale til å påvirke sosiale endringer gjennom ulike kanaler. Filmskapere og kunstnere som Baudelaire forsøker å utnytte dette, til å diskutere samfunnsspørsmål med forankring i dokumentarens historiske betydning.

Lei Un Film Dramatique av Baudelaire på vår Hjemmekino her.

Om Abirami Logendran

Abirami Logendran (f. 1992) er grafisk designer og skribent. Hun anmelder film i blant annet Klassekampen og Wuxia.