Reidar Aulie er virkelighetsskildrer. Han forteller realistisk om ganske alminnelige mennesker og deres omgivelser, om dagligdagse ting og hendelser — om sitt miljø og om sitt samfunn med dets for- og baksider. Han er en av de få i nyere norsk malerkunst som har fortsatt Chr. Krohgs linje- også i det at han ønsker sin kunst brukt i sosialt øyemed.

Aulies sosiale innstilling kom kanskje klarere til uttrykk før- i hvert fall mer programmatisk. Han var til og med revolusjonær, hørte til den første generasjon i norsk malerkunst som følte seg solidarisk med arbeiderklassen og som ut fra klare marxistiske prinsipper gikk inn for dens sak. Det var i midten av 1920 årene, et vendepunkt i vår kunsthistorie, på en måte like betydningsfullt som dengang Matisse-elevene trådte fram 10-15 år tidligere- bare på en annen måte. Det var ikke i og for seg en ny kunstnerisk uttrykksform som gjorde seg gjeldende, men en ny livsfølelse.

På sett og vis måtte det være en god tid å bli voksen i. Aulie har selv fortalt en del om alle de impulser han og hans venner fikk av kunstnerisk, litterær og filosofisk art. Det måtte være en tid for optimisme, men også for opprørstrang — sålenge de sosiale problemer var så påtrengende som de var.

Mon tro om ikke Aulie med sitt temperament og sin klare sosiale bevissthet var den som ledet de andre i de krisebetonte tidlige tredve-år, da plutselig selv de fredeligste sto fram og malte tendenskunst. I hvert fall var han en sentral skikkelse blant dem og hans bilde «Tendens» slo tonen an. Det er et av de kraftigste og mest ukonvensjonelle fra tiden.

I løpet av 1930 årene fulgte mange andre bilder fra hans hånd som godt kan være merkelappen tendenskunst — de er båret av sterk sosial samfølelse, befatter seg direkte med undertrykkelsen og klasses kampen.

Overfladisk sett kan det synes som om Aulie i de senere år har forlatt denne linjen. Hans senere bilder er unektelig mindre opprørske, og er mildere i tonen. Lyrikken har avløst dramaet. Men linjen i Aulies kunst er likevel konsekvent og ubrutt. Han har bare ikke stanset opp, men har fortsatt sin oppdagelsesreise innen virkelighetens verden. Nå har han funnet fram også til den virkelighet som ikke er konkret og håndfast, men som omgir tingene og menneskene eller er i dem. I tingenes vesen, i atmosfæren omkring oss, i gode og onde minner, forhåpninger og drømmer skjuler seg en verden som bare fantasi og innfølingsevne kan avdekke og som til syvende og sist gir de menneskelige og sosiale problemer et rikere og mer vesentlig perspektiv. Aulies bilder balanserer nå i skjæringspunktet mellom denne konkrete og abstrakte virkelighet, den enkle ting og universet, den lille mann og evigheten. Og nettopp der, i denne voldsomme kontrasten oppstår en spenning som virker på sinnet sterkt og umiddelbart — og tendensiøst.

Oftest handler bildene om «den lille mann», det uanselige hjulet i verdensmaskineriet, på en gang hjelpeløs og heroisk, tragisk og komisk. Han kjemper imot å bli tilintetgjort av verden, tilsynelatende

latterlig forgjeves, en og annen gang hviler resignasjonens tragiske skjær over ham. Og likevel er det på denne lille mann Aulie bygger sin fremtidstro. Tendensen ligger i selv den ting at han eksisterer, at han fortsatt vil være til. Tross alt er den forvissning alltid tilbake at det jo er ham som er verden- et universum av tanker og følelser og trang til å leve.

Men perspektivet i Aulies bilder kan også oppstå på andre måter- i møtet mellom land og by- de sotsvarte fabrikkbygningene som ser truende utover ennå åpne og fri jorder, i kontrasten mellom falleferdige, men fargestrålende trehus og solide grå murblokker, mellom blomstrende fattigdom og død rikdom.

Aulies kunstneriske uttrykksform er først og fremst bygget opp på disse kontraster. — I tyve- og tredveårenes bevegete ekspresjonisme dekket komposisjon, penselstrøk og farge opprøret i hans sinn og i bildenes innhold. Nå er formspråket roligere, konsentrert om de små meningsfylte poenger. Mot horisontens uendelighet av blått og grønt lyser plutselig en konkret rød fargeflekk, i rommets mystiske gråsvarte mørke blomstrer en bukett av glødende fargeblomster. I disse punktene finner vi de meningsfylte kontraster, der oppstår spenningene der finner vår fantasi utgangspunkt for bevegete reiser i rom og tid, der oppstår den følelse av samhørighet og kjærlighet som fram for alt gir hans bilder sosial slagkraft.

-Reidar Revold.