Kunsten er en sikker bro mellem folkene. Den bro kan vi vandre på fra land til land. Om vi nikker gjenkjennende til dem vi møter eller vi stanser op ved et fremmed ansigt, så beveger vi oss bestandig i en og samme verden, den, som skapes av menneskers følelser, ideer billeddannende fantasi og hvor sproget er form og og farve.

Det er denne bro som de lettiske kunstnere nu har lagt over til oss. De vil naturligvis først og fremst, at vi skal se de kunstneriske verdier i deres billeder, hvad hver av dem vil og kan. Og det er jo også det, vi først og fremst går efter, vi søker karakterene, det kunstnerisk personlige, egenartede og uttryksfulle, som kan gi oss noe å gjemme på.

Men de lettiske kunstnere vil også være budbærere for sitt land. Ikke så å forstå, at de danner en enhetsfront, dertil er forskjellighetene for store, men tross disse forskjelligheter kan der være grunndrag som viser at de er vokset op av det samme land og folk.

Utstillingen har ikke satt sig som mål å gi en fulltendig oversikt over den lettiske kunsts hele utviklingshistorie. Men de, som har ordnet med utstillingen, har ment gjennem en rekke billeder å ville gi oss et inntrykk av hvad lettiske kunstnere har arbeidet med i dette tidsrum.

Vi vil på utstillingen først finne representanter for lettisk kunst fra mitten av forrige århundrede, Huns og Fedders. Karlis Huns (1830-1877) var påvirket av den franske kunst fra tiden før impressjonismen, Julijs Fedders (1838–1909) står i sine landskaper på grensen mellem romantik og realisme. Han er i sine landsmenns øine den første representant for det typisk nasjonale i lettisk kunst.

De mest kjente lettiske malere fra omkring århundredskiftet er Janis Rozentals (1866–1916) og Vilhelms Purvitis (født 1872) Rozentals var en mangfoldig kunstner. Han begynte i samme spor som datidens russiske realister, men kom snart under vesteuropæisk innflytelse. Han dyrket impressjonismen og var senere optatt av samtidig tysk kunst. I sitt motivvalg beveget han sig også på mange felter, portretter, genrebilleder, landskaper, store dekorative arbeider.

Vilhelms Purvitis er kanske den lettiske maler som er mest kjent utenfor sitt lands grenser. Han blev som Rozentals påvirket av den franske impressjonisme. I sitt motivvalg holder han sig til landskapet. Der er en dragning hos ham mot det dekorative, og han beveger sig i retning av stilisering og er blitt stadig dristigere i komposisjon og koloritt.

Samtidig med Rozentals og Purvitis var Teodors Uders (1868–1915) en ganske særpreget nasjonal kunstner, litt tung, men med stor kraft. Hans komposisjoner er mest utført i kull. Jevnaldrende med Uders er den også i utlandet kjente grafiker Richards Zarrins (født 1869).

Noe yngre enn Rozentals og Purvitis er Roberts Tillbergs (født 1880). Han står tildels under innflytelse av det 18de århundredes engelske portrettmalere.

Efter århundredskiftet skyter lettisk kunst sterk vekst. Vi møter her først en av de merkeligste menn blandt lettiske malere, Voldemars Matvejs (1877-1914). Det var en søkende og revolusjonær kunstnernatur. Han gikk tilbake til det primitive, studerte de gamle italienere fra tiden før renæssansen og fordypet sig i byzantinske helgenbilleder og middelalderens miniatyrer, gotisk arkitektur og svensk folkekunst. Han skrev avhandlinger om naturkunstens formelle problemer og om negrenes og sydhavsfolkenes primitive kunst.

Matvejs søkte i sin kunst mot det forenklede og konstruktive. Det er den samme søken som også kjennetegner de beste i våre dages lettiske kunst. Vi finner det hos Jazeps Grosvalds (1891–1920) som har sterke tilknytningspunkter til den franske kunştnerkreds, som går under navnet «les fauves», og hos Jekabs Kazaks (1895-1920) som viste store evner i kraftig kolorit og monumental komposisjon.

De beste av de unge nulevende lettiske kunstnere som er samtidige med eller kommer efter Grosvalds og Kazaks er utpregede modernister, i kontakt med vesteuropæisk kunst, men med individuell opfatning og stil. Det er menn som Gederts Eliass (født 1889) Voldemars Tone (født 1892), Konrads Ulbans (født 1893), Romans Suta (født 1896) og mange andre.

Der har i lettisk kunst altid været en bevegelse mot det dekorative. Særlig har lettiske kunstnere virket hånd i hånd med scenekunsten og her gjort et stort og godt arbeide. Janis Kuga (født 1878) blir betegnet som den første reformator av det lettiske teaters dekorasjonsmaleri. Senere har blandt andre en maler som Ludolf Liberts (født 1895) med stor dyktighet gått inn for denne kunst.

Også grafikken spiller en ganske fremtredende rolle. Blandt de nyere og nyeste er Sigismunds Vidbergs (født 1890) og Nikolajs Puzirevskis de mest kjente.

På utstillingen er det litt skulptur, deriblandt av billedhuggere som Teodors Zalkalns (født 1876) Burkards Dzenis (født 1879), Emils Melderis (født 1889) og Karlis Baumanis (født 1894).

Vi får på utstilingen også se prøver på anvendt kunst, hvor flere av landets gode kunsțnere har prestert stort og godt arbeide.

Det som her er sagt om de forskjellige kunstnere er tatt efter en oversikt, som er skrevet i anledning av utstillingen av Boriss Vipers, professor ved Latvijas Kunstakademi i Riga.