Hominem te memento

I det antikke Roma gikk keiserens triumfparader - med gullkroner, nedkjempede fiender og dyr som skulle ofres, dansere, trompetspillere og fanger i lenker - forbi Circus Maximus, Palatinerhøyden og Forum, til Capitolhøyden. Keiseren var pyntet i dyre kostymer av gull og elfenben. Bak ham i vognen, sto en slave og holdt en gullkrone over hans hode. Slavens oppgave var å hviske kontinuerlig i keiserens øre: «Respice post te – Hominem te memento». Keiseren advares i sitt største øyeblikk av triumf; «Se deg tilbake, husk at du bare er et menneske».

Våren 2011 tilbragte Andrea Lange et semester i Roma med sin datter. Hun forteller: Under oppholdet forsøkte jeg å (re)orientere meg i italiensk politikk, samfunnsliv og historie. Samtidig var verden vitne til dramatiske hendelser: NATO-bombingen av Libya, enorme flyktningstrømmer til Lampedusa, Bin Ladens likvidering, den Arabiske våren med omveltninger i Nord-Afrika og Midtøsten, rettssaker mot Berlusconi, folkeavstemning om privatisering av vannressurser og atomkraftverk i Italia.

Mot denne bakgrunnen vokste ideen til "Hominem te memento" fram, som et eksistensielt og dystopisk bilde. En gammel venn, Riccardo de Torrebruna, italiensk skuespiller, forfatter, og teaterregissør, stilte opp. Jeg fant riktig location, med flere tidsslag i bildet. På opptaksdagen var vi på plass i den antikke parken Villa Celimontana. Teknisk utstyr var leid, min venninne, Aude Fourel, en fransk kunstner, håndterte lydbommen, mens elleve år gamle Alva også hjalp til. Alt vel, om det ikke var for statsmottakelsen som foregikk like ved i Via dei Fori Imperiali, med en uendelig støy fra sirener, helikoptre og annet. Det tok tid å innse at opptakene, som jeg trodde var totalt mislykkede, faktisk var gull, og at alt som forstyrret, selv Riccardo som gikk inn og ut av rollen som keiser og slave i ektefølt frustrasjon, bare forsterket verkets grunnleggende idé.

Andrea Lange er en norsk billedkunstner (f.1967). Hun har laget en rekke videoverk, der montasjen er hennes sentrale metode. Hennes kunst manifesterer seg ofte i møtet mellom virkelighet og utopi gjennom lyd- og videoinstallasjoner, tekst, fotografi, tegning og annet, eller som temporære verk i offentlige rom. Gjennom en sammenveving av politiske omstendigheter, kollektiv historie og personlige erfaringer har hun i årevis drevet frem en egen alkymistisk poesi, som en kalkulert effekt av å stange visjonært materiale mot en politisk realitet.