Perspektivet i Kjetil Røeds «Working through the past» (SKIRA EDITORE, 2019) er mikrohistorisk, som historieviterne kaller det, altså med et nedenfra-opp-perspektiv, med vekt på utsikten fra det enkeltstående (en dato, et rom, en ting, et menneske, et kunstverk) fremfor det allmenne ("Norges historie", "Kunsthistorien" – slike ting hvor gjerne enkelthetene kan forsvinne litt i det store bildet). Her er det det LILLE bildet som gjelder.

"Når jeg skriver om berøringsflaten mellom norsk historie og billedkunst handler det følgelig om et hus, et rom (på en bestemt dato), et fjellområde, den tente sigaretten i et av Munchs bilder – og hvordan det minnes malerisk – samt noen særs skjebnesvangre timer 26. november 1942. Og mye annet. Flere norske samtidskunstnere er med (pluss en del danske og svenske). Akkurat det perspektivet skulle samsvare bra med det faktum at dette ikke er noen stringent, kunsthistorisk oversikt, men ganske personlige essays hvor jeg filosoferer (veldig) fritt rundt hvordan billedkunst kan brukes til å begripe historien. Altså vår fortid. Og hjelp til å forstå fortiden – for å forstå samtiden – er noe vi trenger i denne ganske snodige og uoversiktlige virkeligheten anno 2020 (og fremover)." (Kjetil Røed)

Foto: "Et riksportrett (etter Eidsvold 1814)", Trond Hugo Haugen, 2014