Hva om hele det jævla 20. århundret («Ekstremismens århundre» i følge historikeren Eric Hobsbawm) var en kunstmusikalsk blindvei (du veit: atonalitet, klangkomposisjon, åpen form, crushtones, klipping av publikums slips...)? Hva om den Beethovenske sonatesatsen fortsatt er uovertruffen i forhold til mer slumsete moderne formprinsipper? Hva om tonalitet faktisk er noe «naturlig» og «universelt»? Kan man definere «kompositorisk håndverk» i dag? Hva om den klassiske tradisjonen bare overlevde i Hollywood? Eller er Björk siste stadium i den kunstmusikalske utvikling (som musikkhistorikeren Alex Ross ser ut til å hevde i sin bestseller «The Rest is Noise»)? Og er ikke musikeres og komponisters tilsynelatende intime forhold til tradisjonen egentlig ganske så pervers? Og, by the way: Var ikke egentlig postmodernismen død?

Disse og andre kjetterske spørsmål vi bli forsøkt diskutert med to komponister som på svært forskjellig vis uttrykker kjærlighet til klassisk musikk i sine respektive kunstnerskap.

Herman Vogt har blant annet komponert en rekke stort anlagte orkesterverk, og har gradvis utviklet seg til det han nå betegner som en "fullblods romantiker". Han interesserer seg blant annet for komplekse klassiske formmodeller, eksistensielle problemstillinger og tonalitetens formdannende potensialer.

Marcus Paus er en av Norges mest framførte og aktive komponister og har vært representant for en nyorientering mot tradisjon, tonalitet og tilknytning til filmmusikk. Paus har omtalt seg selv som «anarkotradisjonalist» og har tidligere blitt assosiert med den skandinaviske estetiske retningen "retrogardisme". Han har markert seg som tilhenger av mangfold i musikken.

Foraene er gratis og åpne for alle. Interesse for kunst og/eller musikk er ingen hindring. Serien er drevet og kuratert av Trond Reinholdtsen, Guoste Tamulynaite og Fredrik Blichfelt.

www.komposisjonsforum.no