No Master Territories: Feminist Worldmaking and the Moving Image er en internasjonal gruppeutstilling viet dokumentar- og kunstfilm som forsøker å skape et nytt audiovisuelt språk for kjønnsrelaterte erfaringer. Utstillingen konsentrerer seg om perioden fra 1970- til 90-tallet, en tid da kvinnefrigjøringsbevegelser fikk fotfeste internasjonalt, og skaper møter på tvers av både kunstneriske formater, generasjoner og geopolitiske sammenhenger. Gjennom presentasjon av filmer og videoer ved siden av dokumentasjon og kunstverk, hyller utstillingen periodens pionerarbeid og setter det i dialog med presserende spørsmål av i dag.

Utstillingen, som første gang ble vist på Haus der Kulturen der Welt i Berlin i 2022, er et resultat av omfattende forskning i dialog med kunstnere, filmskapere og forskere fra hele verden. Målsettingen har vært å tilgjengeliggjøre flere fortellinger ved å spore nye filmhistoriske forbindelser som kan utfordre blindsoner innenfor samtidens nyliberale feminisme. Utstillingen løfter også fram produksjons- og resepsjonsvilkår for filmene, de mange stemmene både i og utenfor selve verkene.

No Master Territories fokuserer på praksiser som har vært mest befolket av kvinner og mest engasjert i en opposisjonell reformulering av den filmatiske institusjonen: de overlappende tradisjonene for dokumentarfilm og eksperimentell film og video. Mange av disse praksisene er blitt skjøvet ut i periferien av filmhistorien, også den feministiske. Verkene spenner fra aktivistisk video til eksperimentell avantgardefilm og essayfilmer, og fra dokufiksjoner til personlige vitnesbyrd og observerende dokumentarer. Arbeidene anvender ofte utradisjonelle produksjonsmetoder og har historisk ofte blitt presentert utenfor etablerte filminstitusjoner og kommersiell distribusjon. Mange av verkene er skapt i tett tilknytning til feministisk aktivisme, som lenge har anerkjent visuelle medier som verktøy for frigjøring. Andre eksisterer på avstand fra organiserte sosiale bevegelser, og noen er laget av kvinner som ikke selv identifiserer seg som feminister, men hvis arbeid likevel resonnerer med feministiske anliggender.

Tittelen «No Master Territories» er hentet fra Trinh T. Minh-has essaysamling When the Moon Waxes Red: Representation, Gender and Cultural Politics fra 1991. Den er en frigjøringserklæring, dypt utopisk, som påkaller en modigere nytenkning av verden – en reformulering som kan utfordre dominans i alle dens former, ikke bare kjønnsdominans. Tittelen anvender et geografisk bilde tungt belastet med arven etter slaveri og kolonialisme for å forestille seg en materiell og epistemologisk tilstand fri fra totaliserende kontroll og eierskap. Med tittelen avviser også Trinh T. Minh-ha ideologien bak det solitære kunstneriske geniet og den tilhørende romantiske forestillingen om det kreative subjektet, og legger i stedet vekt på krysspollinering mellom kunstnere og på tvers av disipliner. Slik antyder hun et ikke-hierarkisk og mer flytende rom der uventede forbindelser kan oppstå. En verden uten dominerende territorier ville sett radikalt annerledes ut enn den som eksisterer i dag, og er kanskje en umulighet. Likevel har dette kravet en skapende kraft som vekker drømmer om en radikal gjenoppfinnelse. De ulike praksisene som vises i utstillingen omfavner det kamerabaserte bildet som en kilde til feministisk fantasi – en måte ikke bare å forholde seg til, men også å omforme verden.

I stedet for å foreslå en alternativ kanon eller å fortelle enda en lineær historie, har No Master Territories en sentrifugal presentasjonsform på tvers av rom og tid som forsterker dette praksisfeltets heterogene overflod. Sammenstillingen av verk fremhever en geografi uten sentrum som viser hvordan kvinnelige kunstnere og filmskapere verden over har utforsket forbindelsen mellom kjønn og makt, og hvordan feminisme knytter seg til andre kamper for rettferdighet.