Minga for havet samler stemmer fra urfolksterritorier i det globale sør og nord, der lokalsamfunn står i frontlinjen for forsvaret av marine og kystnære miljøer mot ødeleggende utvinning og forurensning. Gjennom disse perspektivene løfter prosjektet ikke bare frem lokale kamper, men også dype – og ofte tilslørte – forbindelser mellom fjerntliggende geografier, formet av beslektede landskap og sammenvevde historier om kolonisering og utnyttelse av naturressurser.

Kjernen i utstillingen er to store horisontale quipuer, én i hver overlyssal på Kunstnernes Hus, laget av lokalt produsert råull. I Andesregionen har ull tradisjonelt blitt brukt til å symbolisere vann som et forenende element, og gjensidig avhengighet mellom alle økosystemer. Quipu betyr «knute» på quechua og er et avansert førkolumbisk kommunikasjonssystem der kunnskap ble kodet gjennom knuter langs snorer. Systemet ble forsettlig angrepet og i stor grad ødelagt av europeiske kolonimakter, ettersom quipuer også registrerte landrettigheter og styringsformer. Ved å påkalle denne brutte tradisjonen gir Vicuña nytt liv til quipuen som både en nedarvet kunnskap og en levende form i stadig utvikling. For kunstneren fremkaller den sammenhenger mellom jordiske og kosmiske systemer, og den gjensidige avhengigheten mellom alt liv og alle jordens elementer. Her forstås quipuen som et kollektivt, transnasjonalt medium som knytter sammen kamper på tvers av geografier i et felles forsvar av havet, livets opphav.

Hver quipu i utstillingen korresponderer med et spesifikt territorium: én med den sørlige halvkule/Chile, den andre med den nordlige halvkule/Sápmi. I verkene er det innvevd «brev» fra urfolk og miljøforkjempere – dikt, tegninger, håndverksobjekter, sanket materiale, video med mer – som til sammen danner et polyfont arkiv over kulturell motstand. I quipuen viet sør er elementene laget av medlemmer av et nettverk av urfolkskvinner som arbeider for å beskytte kystterritorier i Chile (Red de Mujeres Originarias por la Defensa del Mar). Til quipuen viet Sápmi har Vicuña invitert aktivister som motsetter seg dumping av gruveavfall fra kobberutvinning i Riehpovuotna/Repparfjord – en økologisk avgjørende fjord for villaks – til å bidra med sine stemmer.

De to installasjonene utfolder seg ulikt i rommet og fremkaller hver på sin måte bølgeformer og havskum. I den ene salen henger den sørlige quipuen fra taket; i den andre strekker den nordlige quipuen seg horisontalt gjennom rommet og slynger seg som en elv eller en slange – et uttrykk for den dype gjensidige avhengigheten mellom land, vann og liv i samisk kosmologi. Disse romlige artikulasjonene speiler ulike relasjoner til landskapet, samtidig som de avdekker resonanser mellom dem: havstrømmer, migrasjonsruter og økologiske sykluser som overskrider nasjonale grenser.

Tross stor geografisk avstand har disse regionene lignende fjordlandskap og klimatiske forhold. De er også tett sammenvevd gjennom globale utvinningssystemer. For eksempel fôres norsk oppdrettslaks med pellets delvis bestående av småfisk fanget utenfor kysten av Chile, og norske oppdrettsselskaper lenge har operert i landet. Materialer, kapital og miljøkonsekvenser sirkulerer dermed mellom halvkuler og knytter nordlige fjorder til sørlige kystlinjer. Utstillingen løfter frem forbindelser mellom landskapene, og hvordan de ødelegges gjennom utvinning. Minga for havet hviler på urfolkssamfunns alternative kosmologier der gjensidighet er grunnleggende i relasjoner og forvaltning, og mennesket er kun én del av økosystemet.

Utstillingstittelens minga stammer fra quechua og betegner en «dugnad» eller kollektivt arbeid utført for fellesskapets beste. Dette prinsippet ligger til grunn for utstillingens metodologi: en samling av stemmer, gester og materialer formet gjennom samarbeid og solidaritet på tvers av territorier.

Et viktig utgangspunkt for prosjektet er en chilensk lov ofte omtalt som «Ley Lafkenche», en banebrytende beskyttelse av urfolks marine rettigheter som i dag er under press. Gjennom utstillingen trer urfolkskosmologier fra sør til nord frem, ikke som adskilte verdensbilder, men som sammenkoblede kunnskapsformer som utfordrer rådende paradigmer og bekrefter levende forbindelser mellom hav, land og fellesskap. De minner oss om at jordens elementer ikke er uuttømmelige, men begrensede og sårbare for irreversibelt tap.

Cecilia Vicuña (f. 1948, Chile) har gjennom mer enn fem tiår utviklet en praksis som beveger seg fritt mellom poesi, billedkunst, film og aktivisme. Hun har levd i eksil siden 1970-tallet og har konsekvent arbeidet med skjæringspunktene mellom økologisk ødeleggelse, kulturell utslettelse og sivile rettigheter. Som en pioner innen det hun selv betegnet som Arte Precario – flyktige verk skapt av skjøre og funne materialer – har Vicuña stilt ut internasjonalt, blant annet med større separatutstillinger ved Guggenheim Museum og i Turbine Hall ved Tate Modern. Retrospektiven Soñar el agua ble nylig vist ved Museo Nacional de Bellas Artes i Santiago de Chile, Museo de Arte Latinoamericano de Buenos Aires og Pinacoteca i São Paulo. Hun ble tildelt Gulløven for sitt livsverk ved Veneziabiennalen i 2022 og Chiles nasjonale pris for visuell kunst i 2023. I 2024 mottok hun Museum of Contemporary Art Los Angeles’ første Art and Environment Prize.

Med Minga for havet inviterer Vicuña oss til å lytte med oppmerksomhet og omsorg, og til å lære – fra havet, fra hverandre og fra formødrenes og forfedrenes kunnskap som på tross av forsøk på utslettelse fortsatt lever.

Utstillingen er et samarbeid med Nordnorsk Kunstmuseum, initiert og produsert av Kunstnernes Hus. Etter visningen ved Kunstnernes Hus vil utstillingen reise videre til Nordnorsk Kunstmuseums avdeling i Bodø i 2027.

Parallelt med Vicuñas utstilling presenteres Amber Abletts prosjekt Hvileåret i Hvilerommet ved Kunstnernes Hus. Sommerprogrammet inneholder også avgangsutstillingen til masterstudentene ved Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Utstillingen er generøst støttet av Sparebankstiftelsen, Nordisk kulturfond og Hillesvåg Ullvarefabrikk. Kunstnernes Hus og Cecilia Vicuña retter også en takk til Jannik Abel for å ha sanket og lånt ut materialer til utstillingen.