En kunstners tornefulle vei mot høydene: Per Krohgs takmalerier i Kunstnernes Hus

Har du noen gang vendt blikket opp i trappegangen på Kunstnernes Hus? Da har du kanskje lagt merke til Per Krohgs praktfulle fresker fra 1932, som strekker seg hele 22 meter over taket. Krohg selv forklarte verket som et bilde for kunstnere og for mennesker som står kunsten nær (Tidens Tegn, 29. september 1931). Da han fikk oppdraget med å dekorere Kunstnernes Hus, valgte han å male en idé som hadde fulgt ham helt siden han var ung, som han omtalte som kunstnerens tornefulle vei mot høydene. For å illustrere denne idéen, maler han et narrativ som strekker seg utover tre felter; Anatomien, deretter Sannheten, Løgnen og Illusjonen, og avslutningsvis Ettertankens tunell. Til sammen utgjør de Krohgs visjon på kunstnerens liv.

I Krohgs takmaleri skildres kunstneren som en ung mann, som for hvert felt trer gjennom en ny dør til et nytt stadium på reisen. Det hele begynner med Anatomien, der kunstneren står i møte med sin første utfordring. Han står fremfor tre skikkelser i ringdans; et fullkomment menneske, et menneske redusert til sine muskler og et skjelett. Ved freskens innvielse forklarte Krohg dette som et bilde på kunstnerens utdannelse, utviklingen fra skjelettet i begynnelsen til den når fram til den helhetlige menneskekroppen av kjøtt og blod. Kunstnerens første steg på reisen blir utdannelsen.

Deretter følger Sannheten, Løgnen og Illusjonen, hvor kunstneren står i møte med tre ytterligere skikkelser. I sentrum står et tomt hylster – kjole, maske og hår, men ingen kropp – av et menneske. Krohg forklarer dette som et bilde på illusjonen. Illusjonen er flankert og presentert av to personifikasjoner av motpolene sannheten og løgnen, som Krohg har avbildet som to kvinner som holder hver sin hånd for sitt ansikt. Det er gjort et poeng ut av at det ikke er godt å skille mellom sannheten og løgnen, og til sammen utgjør de illusjonen. I dette feltet står kunstneren overfor spørsmål rundt virkelighetsoppfatningen.

Det hele ender – og begynner på nytt – når kunstneren når den siste dør i Ettertankens tunell, hvor kunstneren gjennomgår en prosess avbildet som en tunnel, hvis ender med at han når lyset, den endelige erkjennelsen: at reisen er nådd sin ende og må begynnes på ny. Dette skildres med slangen som biter seg selv i halen, som et symbol på evigheten. Med dette er kunstneren nådd enden av sin reise, og må med det begynne på nytt fra der han startet. Det er kunstnerens liv i Krohgs øyne.

Krohgs freske skildrer kunstnerens liv som en evig, gjentagende prosess hvis stadig vekk resulterer i at kunstneren ikke er kommet lengre enn der den startet. Om motivet sa han: «slik er en kunstners liv. Og det er det jeg har funnet å burde fremstille nettopp i dette hus. Alltid vanskeligheter, alltid stampe på det samme sted. Intet resultat.» (Tidens Tegn, 14. oktober, 1932) Denne tankegangen kan knyttes opp mot myten om kunstnergeniet, en utdatert idé om den mannlige, ofte plagede men begavede kunstner som når høydene mot alle odds – en forestilling som var utbredt i Krohgs’ samtid.

I en bredere kontekst er Krohgs fresker en del av det kunsthistorikeren Jan Askeland omtalte som Norges freskoepoke. Det var en periode fra 1918–1950 som så en oppblomstring av utsmykninger med fresker i offentlige bygg. I tillegg til Kunstnernes Hus, kan det nevnes freskene i Oslo rådhus, Sjømannsskolen i Oslo, og Nasjonalbiblioteket som står i tråd med denne perioden. Takmaleriet i Kunstnernes Hus er i den forstand et viktig historisk dokument for Norges fargerike kunsthistorie.

Krohgs takmalerier har prydet Kunstnernes Hus siden 1932, og er blant de mange perler av Kunstnernes Hus som er verdt å ta vare på. Om du har lyst til å bidra til å ta vare på det historiske bygget, har du mulighet til å støtte initiativet for rehabilitering under emneknaggen #HusetVårt.