Grotesque & Arabesque

29.01.10 – 07.03.10

Grotesque & Arabesque er en gruppe-utstilling med følgende amerikanske kunstnere: Alex Bag, Kalup Linzy, Mika Rottenberg, Ryan Trecartin, Shana Moulton, Tamy Ben-Tor.

Peter Schjeldahl om ny amerikansk videokunst

Nye tendenser i amerikansk kultur har fått meg til å tenke på tittelen på en novellesamling av Edgar Allan Poe, publisert i 1840: Tales of the Grotesque and Arabesque. Disse to abstrakte substantivene gir for meg en illevarslende gjenlyd, som den fjerne klirringen av kobberkisten i The Fall of the House of Usher, som varsler en galskap sterkere enn døden. Fortellingene er melodramatiske, blomstrende, til og med latterlige – med overlegg. De kanaliserer demonisk latter: et følsomt sinns galvaniserte hysteri i et ”gass-opplyst barbari”, som Poes beundrer Baudelaire beskrev Amerika som på den tiden. I dag funkler barbariet gjennom digitale piksler.

Poes kunst gir tittelordene særegne betydninger. Grovt sagt er ting groteske når de vekker avsky og skrekk (for eksempel blodsøl) og de er arabeske når de iverksetter både fremmedgjorthet og frykt (fantasien løper løpsk). Det groteske registreres ved fysisk vemmelse. Det arabeske er en ondsinnet annenhets invadering av sinnet. Begge disse erfaringene er fryktelige hvis de påvirker oss personlig. De er interessante når de rammer mennesker, eller karakterer, som ikke er virkelige for oss. De kan bli komiske hvis ofrene er personer vi misliker.

Samtidens amerikanere bruker sjelden ordet ”grotesk”, og nesten aldri for å karakterisere litterære eller visuelle bilder. Det har blitt en lærd og boklig betegnelse, definert i en ordbok som ”fantastisk stygg eller absurd; bisarr.” (Noe som tilfaller blant annet fotografiene fra Abu Ghraib, selv om ordet er for svakt til å romme bildenes moralske sjokkaspekt.) ”Arabesk” er for lengst gått ut av bruk i Poes betydning av ordet, det indikerer nå kun forskjellige typer lineær og dekorativ design, foruten tekniske betydninger innen musikk og ballett.

Jeg foreslår en gjeninnføring av begge uttrykkene i forbindelse med en utstilling med ny amerikansk videokunst. Jeg tipper at Poes kategorier vil vise seg å være relevante for mange av arbeidene, siden de generelt er dekkende for tendenser som i det siste har kommet til syne i USA. Vi er en nasjon som er trollbundet av det groteske og arabeske. (La følgende eksempel fra populærkulturen illustrere: There Will Be Blood, den beste amerikanske filmen fra 00-tallet.)

Betegnelsene estetiserer alvorlige forhold som ikke kan unngås eller rådes bot på. De genererer en tvetydig fornøyelse, kilt inn mellom lystighet og masochisme. De heller mot en annen –esk; burlesk, definert som en opptreden som ”vulgariserer opphøyd materiale eller behandler det ordinære med en påtatt verdighet.” For et par år siden ble den grove seksuelle humoren i gammeldagse burlesk-show populær på klubbscenen i New York. Denne bølgen er over, men visse spor etter en burlesk ånd – likefremt fornærmende trekk i atferd, språk, til og med tanker – synes nå å ha blitt en selvfølge for unge utøvere og kunstnere av mange slag.

Dette trekket bør ikke forveksles med en anarkistisk ironi eller sosial kritikk. Det innebærer ingen forslag til endring. Faktisk synes fenomenet i liten grad å trakte etter frihet, det representerer heller en overraskende regress til formell disiplin ved å innta tilsiktede stillinger innen kaoset – til det groteske, det arabeske – eller kulturen som sådan. (Jeg får håpe det ikke er nødvendig å forklare dette kaoset, som alle kan se, i detalj. La sosiologene kritisere det.) Ved å nekte å betrakte noe seriøst, oppnår denne typen kunst stabilitet gjennom den gamle innforståttheten den utøvende har med sitt publikum, og vice versa.

På samme vis som tradisjonell burlesk parodierer sex, kan denne nye tidsånden parodiere død og terror. Dette gjør den – og her tenker jeg på Trecartin – med et kunstgrep så ekstremt at det velter over i en Poe-lignende fantasiens naturalisme. Hva som helst kan virke som en saklig mulighet i det henseende, foruten flukt.

Det finnes ingen fluktmuligheter.

Peter Schjeldahl er amerikansk kunstkritiker som bor i New York, USA.