Ghost in the machine

08.02.08 – 16.03.08

Cory Arcangel, Slater Bradley, Ulla von Brandenburg, Claire Fontaine, Mai Hofstad Gunnes, Carl Michael von Hausswolff, Pierre Huyghe, Joachim Koester, Trine Lise Nedreaas, Carsten Nicolai, Paul Pfeiffer, Seth Price, RSG, Ines Schaber og Sean Snyder.

Kuratert av Susanne Ø. Sæther og Elisabeth Byre.

Levende spøkelser

I kjølvannet av den andre verdenskrigs katastrofer og avslørte umenneskelighet identifiserte Theodor Adorno en ny type fornuft som karakteriseres av en overdreven fokusering på midler. Den instrumentelle fornuften vi finner både i fascisme og i kapitalisme, byråkrati og teknokratisk tankegang legger til side all diskusjon om verdimål, for i stedet å gå inn for å perfeksjonere midler og prosedyrer. Denne fornuften definerer vår relasjon til naturen, til andre og til vårt syn på følelser og fornuft, og den var etter Adornos syn, ansvarlig for identitetens forsvinning, teknologisk rasjonalitet, den autoritære personligheten og det gjennomadministrerte samfunnet.

I instrumentell fornuft blir debatten om meningsinnhold nullet ut; i stedet blir alle krefter mobilisert mot perfeksjoneringen av midlene. Professorer snakker i dag mindre om ideer og teori og mer om selve mediet – stipendier, computere og konferanser – som avleverer dem. Filmfolk snakker mer om «industrien» enn komposisjonen av bilder. «Kunstbransjen» diskuteres flittigere enn «målet» for kunstneriske uttrykk.

Mens instrumentell fornuft spesialiserer seg på midler og media, ønsker den ikke å se midlenes egenverdi. Midlene er bare av interesse så lenge de hjelper til i åpningen av en effektiv passasje mot et mål som blir fastsatt av for eksempel markedet. Walter Benjamin identifiserte den besynderlige «tomme og homogene» tiden dette resulterer i. Fordi tiden stadig løper mot oppgavens sluttresultat, har ingen av øyeblikkene på veien noen verdi i seg selv. Hvert sekund er et tomt og homogent øyeblikk så lenge det inngår i realiseringen av det neste øyeblikket på vei mot målet.

Men det er nettopp i denne mellomsonen at det finnes et «spøkelse». Kunsten i «Ghost in the Machine» er forbundet til akademiske diskurser og mediekritikk som møter den italienske teoretikeren Georgio Agambens ønske om å «stille ut mediet, i en prosess som vil gjøre midlene synlige». Ideer om forstyrrelse og støy i kommunikasjonsprosessen er sentralt; som et spøkelse, eller en parasitt, kan en ny livsform leve og få kraft i en annen. Denne parasitten kan ha en lignende effekt på systemet som et virus i kroppen; det er en inntrenger som immunforsvaret og systemet hele tiden må justere seg etter.

I vår daglige omgang med medier kan et budskap rett som det er mikses med støy, slik at en helt ny mening oppstår til irritasjon for senderen, men av interesse for andre. I Carl Michael von Hausswolffs arbeider er støyen bokstavelig talt spøkelsesaktig til stede. Vi invitertes til å lytte til lydspor fra arkivet til Friedrich Jurgenson, forsker i det paranormale, som drev omfattende studier av såkalt EVP (Electronic Voice Phenomenon), der henfarne sjeler snakker i det skurrende og «hvite» tomrommet mellom radiostasjoner på eteren. Denne fascinerende, okkulte dimensjonen mangler i Carsten Nicolais støyverk, noe som gjør det til et litt tørt og formalt, om enn intelligent, bidrag i dette selskapet. Tre monitorer viser en form for skjermstøy i bilde og lyd, som relativt velkjente, flakkende- minimalistiske linjer og lange sonore pip. Det er dødt men likevel i elektrisk vigør. Det hele minner om et slags minimalistisk gestaltobjekt, der mediet står på egen hånd og lykkes med å oppheve den automatiske koblingen mellom TV-formen og et konsumentvennlig innhold.

I møte med skjermen kan kunstneren også selv fremstå som et forstyrrende virus, og med større effekt, slik Cory Arcangel gjør det i Sans Simon og Apple GarageBand Auto Tune Demonstration. Arcangel manipulerer ikoniske konsertopptak av Jimi Hendrix og Simon & Garfunkel fra sekstitallet for å avbryte mediets billedrullering uten mening. Arcangel legger hånden over skjermen slik at Paul Simon ikke synes, til gjengjeld kommer den mer ukjente Art Garfunkel frem i lyset som engleaktig troende og ærlig synger Sound of Silence. En kontraeffekt oppstår når Hendrix’ episke gitarsolo på Woodstock, «Star Spranglet Banner» er manipulert inn i et digitalt lydsystem som stripper gitarsoloen for enhver overskridende kraft.

Ved hjelp av disse enkle gestene dreies disse «musikkvideoene» til noe mer reelt skakende og vekkende – utvilsomt et høydepunkt for meg. En slik menneskelig gest i maskinen er vesentlig for Agamben også: «It (gesture) allows the emergence of the being-in-a-medium-of human beings and thus it opens the ethical dimension for them.»

Reproduksjon av popstjerneikoner mikset med kunstnerens egen gest er også tydelig i Slater Bradleys The Dobbeltgänger Trilogy. Bradleys iscenesettelse av seg selv som Michael Jackson, Kurt Cobain og Ian Curtis over tre store lerreter, har fått maksimal plass i første etasje. Dermed etableres spøkelsesmotivet i utstillingen, men jeg er litt usikker på om disse poetisk og skjermimpresjonistiske arbeidene egentlig fortjener så stor plass. For meg forsvant også noe av effekten når lyd og bilde blandet seg i det store rommet. Innsigelsene kan kanskje begynne her, «spøkelset» klarer ikke alltid å krype under huden, mens selve motivet enkelte ganger kan virke litt gimmickaktig eller blankt dekorativt. Poesien og det lett surrealistiske ved «spøkelset i maskinen» sklir litt vel greit avsted og kunne nok vært både mer parasittisk og mer inntrengende.

I Ines Schabers Picture Mining er trådene imidlertid samlet på en glimrende måte. Mediet og tomrommet, tiden og historien, spøkelset og parasitten, gesten og etikken fokuseres til et svært tankevekkende arbeid. Hun har besøkt en gammel gruveby i Pennsylvania hvor fotografen Lewis Hine dokumenterte utstrakt barnearbeid rundt århundreskiftet. I installasjonen henger Hines fotografier sammen med Schabers dokumentasjonen av hvordan stedet ser ut i dag. Området er gjengrodd og folketomt, men i de gamle gruvene finnes et enormt og strengt hemmeligholdt billedarkiv. Undertrykkelsen finnes fremdeles, men den er usynlig til stede i overflatens sterile tomrom. Verket er en smule intellektuelt og utilgjengelig, men skaper balanse med de mer sanselige arbeidene på denne utstillingen, som, samlet sett, viser det mest vitale arbeidsområdet for kunsten i dag.

- Av Erling Moestue Bugge, Kunstkritikk, 26. februar 2008