Sigurd Danifer

Striden på kunstens arena går sin evige gang. Nye malergenerasjoner dukker opp i stadig tettere rekkefølge ettersom nye impulser strømmer inn over oss fra den store verden. Det er blitt en kamp om ideer, men også en kamp om materiell eksistens: skaff deg et navn du kan selge, skap deg et ansikt som skiller deg ut!

Det er harde vilkår, fristelsen til å falle inn i en forsert jakt på originalitet er stor, og mangt et talent har dukket under i strevet for å holde seg på høyden. Det skal styrke, stahet og karakter til for ikke å ta snarveier, men følge sin egen smale sti til målet som er full overensstemmelse mellom personlighet og uttrykk — den eneste originalitet som holder i det lange løp.

Jeg snakker ikke her om geniet. Det er sjeldent og følger ofte baner som først lenge etterpå blir farbare for andre. Det er talentet som interesserer i dette tilfelle.

Talentet kan vi dele i to hovedtyper. Det ene er det som i tidlig alder folder seg ut og blomstrer hektisk og skjønt noen få år, for så å visne bort og dø av mangel på tukt og pleie. Det annet er det som gjennom tiårs intens kultur litt etter litt åpenbarer alle sine muligheter i små og for samtiden nesten umerkelige sprang. En kunstner av denne typen må nødvendigvis utvikle mye av forskerens ånd. Materialene samles langsomt og omstendelig, syntesen lar vente på seg, og dermed også den spontane triumf som er så livgivende for unge sinn.