Kunstnernes Hus har vært, og er fremdeles, et sentrum for bildende kunst. Her ønsker vi å vise til viktige datoer og hendelser i Husets historie for å fortelle og formidle historien i forkant av 90-års jubileum i 2020. Det viktigste er selvsagt det som foregår innenfor husets vegger, men det bør ikke glemmes at også selve bygningen har en viktig plass i norsk kunsthistorie. Blakstad og Munthe-Kaas' bygning betegner et gjennombrudd for funksjonalismen i Norge; etter 1930 ble funksjonalismen den stilretning som mer enn noen annen har preget vårt århundres arkitektur.

1928 - Arkitekt konkurranse

I 1928 ble skjøtet underskrevet og en arkitektkonkurranse utlyst. Deltagerne i konkuransen var bundet av en rekke klausuler og bestemmelser, både når det gjaldt utnyttelse av tomten og bygningens høyde som skulle være 15,4 meter til gesims. Det skulle være overlys i utstillingssalene og plasseringen av inngangpartiet var også bestemt, slik at bygningen skulle tilpasses omgivelsene.
Arkitektkonkurransen fikk stor oppmerksomhet. De 62 innkomne utkastene ble vist i en utstilling som ble omtalt av de fleste hovedstadsavisene. Vinnerne ble arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas med utkastet «Felix».

1929 - Arbeidet påbegynnes

Arbeidet med bygningen ble påbegynt våren 1929 og avsluttet omtrent ett år senere. Store forandringer ble foretatt fra det opprinnelige utkastet ved at planen ble sterkt forenklet.
Bygningen er støpt i betong. Utvendig er den øverste kompakte delen kledd med teglstein som er lagt i mønster for å vise at de ikke er bærende. Bygningens nedre del er hvitpusset med en bred baldakin som danner tak over terrassen som strekker seg over hele bygningens fasade mot Slottsparken. I den bakre del av bygningen ble det innredet lokaler for utleie til Statens Kunstakademi med klasserom og professoratelierer i tre etasjer.

1930 - Innvielsen

Kunstnernes Hus sto ferdig 1. oktober 1930 og karakteriseres i dag som et av hovedmonumentene i norsk arkitekturhistorie i brytningspunktet mellom nyklassisisme og funksjonalisme. Bygget er tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas.

1931 - Løvene

Ørnulf Basts bronseløver utenfor hovedinngangen var ferdige 1931. De var en gave fra grosserer Alf Bjercke. Relieffer over dørene til overlyssalene «Vår» og «Høst», er laget av Niels Larsen Stevns. Relieffene er en gave fra kunstnerens enke i forbindelse med den danske malerens minneutstilling 1947. Les mer om løvene i en tekst av Johan Borgen for utstillingskatalogen til Ørnulf Bast i 1968.

1932 - Per Krogh

Per Kroghs 22×3,5 meter store takmaleri i trappeoppgangen ble utført sommeren 1932. Fresken var en gave fra arkitekt Lars Backers og fremstiller «kunstnerens tornefulle vei mot høydene».

1937 - Guernica til Norge

I desember 1937 ble Guernica av Pablo Picasso levert i Kunstnernes Hus. Maleriet ble fraktet til Norge rett etter at det ble stilt ut på Verdensutstillingen i Paris. Arbeiderbladet fortalte at arbeidet "dekker en hel vegg og har vært meget vanskelig å transportere. Det måtte tas av blindrammen og rulles på en mange meter lang trerulle." Picasso stilte ut sammen med Henri Matisse, Georges Braque og Henri Laurens som en del av "Den Franske Utstillingen" arrangert av Walther Halvorsen. Matisse datter Madame Duthuit kom til åpningen.

Statens Kunstakademi

Kunstakademiet har alltid vært ankret i Kunstnernes Hus' historie. Siden bygget åpnet var rommene bakerst i huset dedikert til skulptur og maleri studentene. Utleie av rom for Statens Kunstakademi var nødvendig for at kunstnerhusets drift skulle bære seg. Blant elevene i bildet nedenfor fra slutten av 40-årene finner vi Fritz Røed, Sivert Donald, Solveig Schafferer og Jon Ekeland.

1940 - Krigen

Arne Ekelands sensasjonelle utstilling som åpnet 29. mars 1940 ble i pressen presentert som “et jordskjelv i norsk kunst”. Før utstillingen var over opplevde man et nytt jordskjelv da Norge ble okkupert 9. april. Kulturlivet ble ikke straks lammet, men klassekampen som utfoldet seg så lidenskapelig i Ekelands malerier ble ikke lengre like aktuelt, man trengte et nasjonalt samhold mot en ytre fiende, også på det kunstneriske plan. I 1940 var det flere utstillinger som til sammen ble en viktig demonstrasjon av vår billedkunsts egenart og integritet før de nazistiske myndigheter skulle forsøke å realisere sine kunstpolitiske idéer. Høstens kunstsesong i hovedstaden artet seg som en veritabel kunstnernes folkefront. Høstutstillingen ble ikke arrangert i 1940 og gikk i dvale resten av krigen.

1942 - Kunstnernes Hus blir beslaglagt

Selv om landet ble okkupert forsøkte Kunstnernes Hus å holde utstillingsvirksomheten i gjenge, men vinteren 1941 ble professorene Axel Revold og Jean Heiberg avskjediget og Statens Kunstakademi måtte fortsette i illegalt i andre lokaler. 1. april 1942 beslagla Wehrmact eiendommen, og Kunstnernes Hus ble tømt til siste tegnestift på kort tid. Stiftelsen fortsatte fra et midlertidig kontor i Camilla Collets vei 8.

1945 - Kunstnernes Hus åpner igjen

7 mai 1945 kapitulerte tyskerne, og først 22. november kunne Kunstnernes Hus gjenåpnes etter en stor oppryddning. Under åpningen av Kunstnernes Hus og Høstutstillingen gjorde de opp for Norges kunstneriske status etter 5 års undertrykkelse og isolasjon. Okkupasjonstidens “kunstnerfront” skulle nå gå over til å bli en “arbeidsfront” for gjenreisningen av vårt nasjonale kulturliv.

1945 - Nordisk Kunstforbund opprettes

Etter krigen ble kontakten med de øvrige nordiske landene gjenopprettet. På et møte i Stockholm i november 1945 ble de nordiske landene enige om å lage et felles samarbeids- og koordineringsorgan. Formålet med Nordisk Kunstforbund skulle være "ved stadig kunstutveksling mellom de nordiske land å bidra til den nordiske samhørighetsfølelse og kulturfellesskapet og ellers virke til gagn for det nordiske kunstlivet." Det nordiske samarbeidet kom i høy grad til å sette sitt preg på de kommende årene, bl.a. ved en rekke utstillinger i Kunstnernes Hus.

1946 - Minneutstillinger

Med hensyn til norsk kunst i de 10-20 første etterkrigsår må det sies at det man kan kalle Kunstnernes Hus' museale funksjon ble særdeles godt ivaretatt. Minneutstillinger over fortjente avdøde kunstnere sto i kø. Denne tradisjonen ble innledet med Debritz-utstillingen i 1946 og den holdt seg gjennom 50-årene.

1949 - "Etruskernes gåte"

"Etruskernes gåte" er utvilsomt det mest vidløftige utstillingsforetagende Kunstnernes Hus noensinne har begitt seg ut på. Utstillingen sto under beskyttelse av H.M Kongen og H.K.H. Kronprinsen; vervene i ærespresidiet, æreskomitéen, den kunsthistorikse/arkeologiske komité og arbeidskomitéen ble bekledd med ikke mindre enn 47 italienske og norske prominenser og vitenskapsmenn. Utstillingen omfattet nærmere 500 kunstverk utlånt fra hele 34 offentlige og private samlinger i Italia, Tyskland og Frankrike. Aldri har noen utstilling i Norge fått slik overveldende dekning i massemedia. Selv om besøkstallene var høye, ble dessverre utstillingen en økonomisk katastrofe.

1959 - "Terningen"

50-årenes forkjempere for en abstrakt eller nonfigurativ kunst i Norge slapp sjelden til Kunstnernes Hus' prominente haller. De forsøkte å slå seg sammen som en gruppe, og i 1956 måtte de ty til den private kunsthandel for å få vist sin første store fellesutstilling "Terningen". På slutten av 50 tallet opphørte leieforholdet med Brukskunst og Kunstnernes Hus inngikk en avtale med disponent Einar Johansen som skulle presentere salgsutstillinger, fortrinnsvis av stemmeberettigede kunstnere, i lokalene. Permanenten ble en slags stat i staten: Den var ikke en rent privat forretning, men heller ikke kunstnerstyrt. I teorien skulle dog direksjonen alltid godkjenne utstillingene. "Terningen" ble vist på Kunstnernes Hus i 1959.

1960 - Den aksepterte nonfigurasjon

I begynnelsen av 60-årene fikk omsider det nonfigurative maleri fotfeste i Norge. Jacob Weidemanns imponerende separatutstilling våren 1961 kan i så måte sies å betegne et vannskille med sine abstrakte skogbunn-bilder. Generelt sett kan man med en viss rett hevde at det som var nonfigurative tolkninger av norsk natur, var det som vant aksept her hjemme. Samtidig med Weidemann stilte Arnold Haukeland ut abstrakte skulpturer i Kunstnernes Hus. Også denne mønstringen har blitt stående som noe av en milepel i vår moderne kunsthistorie. Etter dette fulgte flere separatutstillinger av internasjonale og norske moderne kunstnere. Utvilsomt befestet disse utstillingene av privatsamlinger det endrede klima, og bidro til større romslighet i norsk kunstmiljø. Den "moderne kunst" var anstendiggjort.

Historikken vår oppdateres med flere historier, anekdoter og datoer fortløpende. Følg med her!