Litt om en løve

Av Johan Borgen

Denne teksten innleder utstillingskatalogen Ørnulf Bastsom ble vist på Kunstnernes Hus mellom 26. oktober og 17. november 1968.

To små løver leker foran inngangen til Kunstnernes Hus. To bronseløver som barn elsker å ri på. Hvorfor? spurte vi våre egne barn den gang de var små og huset nokså nytt. De er så snille, sa barna. Løvene leker med oss, løver er snille.

Hvor snille løver er i intimere samvær skal jeg ikke uttale meg om. De løvene er i iallfall snille. Barn vet best.

De to løvene laget Ørnulf Bast da han selv ennå var noe av en lekende løve. Han var akademi-elev. Hans venner fant at de var en slags selvportretter. Jeg synes det den dag i dag. Vi blir eldre alle sammen, vi oppdager det på hverandre mer enn på oss selv, det er et av livets besynderlige knep. Når jeg ser på løvene til Bast fra den gang glemmer jeg at tiden er gått. Barnet i meg myldrer frem i all sin uartikulerte fryd. Spillet mellom bevegelsen og det statiske er det vi første oppdager når vi iakttar barn og dyr – dette at de plutselig kan stanse i spranget, og det nettopp i en situasjon der de beholder den potensielle bevegelighet samtidig som kravet til statikk kjennes innfridd. Den voksne greier ikke det. Tenk på når fotografen sier: «Bare vær naturlig!» Og se på resultatet.

Det står for meg som Ørnulf Bast er et av de få mennesker – og en av de ytterst få kunstnere – som har klart å beholde barnet i seg og likevel bli voksen. Herren bevare oss for de evige duttebasser. Jeg tror få vet hvor utpreget intellektuelt Ørnulf Bast har arbeidet med sin motivkrets gjennom årene, så å si nedkjempet en impulsrikdom så stormende at den kunne blåst selve artikuleringen over ende. Samtidig passet på som en smed – ja nettopp som en smed, for billedhuggeren er også en smed – at den del av impulsstormen som skulle få lov å slippe igjennom, den skulle til gjengjeld blåse for fullt. Man finner en nesten ubrutt linje fra løvene foran Huset til seil-monumentet foran St. Lawrence University i Montreal. Det tilhører den fasen man kaller nonfigurativ, et idiotisk ord, iallfall som motpol til en naturalisme. (...)

Diktingen – hva med den? Proust, Rimbaud, Poe, Walt Whitman – de ble om ikke grunnleggende for Ørnulf Basts livsfølelse og uttrykk, så iallfall medvirkende til den merkelige mosaikk som formet hans ustyrlige sinn. De russiske klassikere. Kafka. Bjørnson. Og Wergeland ikke å forglemme. Man taler alt for lettsindig om inspirasjon å gjøre, men meget med igangsetting. Østerlandsk kaligrafi kan bringe kilder til å springe, som når en smører såpe rundt de varme vannhullene i Island, slik at de springer på kjemisk kommando.

Drømmen er en vesentlig faktor i den kreative prosess, sannsynligvis hos alle. Hos Bast er fenomenet bevisst. Han arbeider systematisk med drømmen (...). Hans yndlingsdikter er til tider Kafka. Ikke å undre seg over. Basts dikteriske virksomhet er sterkt i slekt med Kafkas. Fra moderne forsing i søvnens mysterium vet man (det blir registrert på øyets bevegelser under den perioden av søvn som kalles REM – rapid eye movement) at den aktive søvn er av umistelig verdi; søvnen er ikke bevisstløs. Ørnulf Bast har – som mange andre problemløsere – gjort den iakttagelse at «løsningen» kommer under søvn/drøm: «Jeg drømte hvordan det skulle være». (...) Men bak og under ligger erfaring og refleksjon i en grad som ikke trenger demonstreres. De lekende løveungene er blitt meget voksne.