Miniintervju: Camilla Figenschou


08.04.20

Kunstnernes Hus Hjemmekino hadde gleden av å vise Camilla Figenschous film Pil og bue (2016). Vi har snakket med henne om hvordan hun opplever unntakssituasjonen i forbindelse med Covid-19.

Kunstnernes Hus

Kan du fortelle litt om utgangspunktet for Pil og bue? Hvor kom ideen til filmen fra?

Camilla Figenschou

Jeg kom til gården som er åstedet for filmen for første gang i selskap med en som kjente familien som driver den, og jeg visste ingenting om stedet da. Det føltes som om tiden hadde stoppet opp, retningen var ikke tydelig og jeg forstod ikke hva de drev på med. Annerledesheten interesserte meg fra første stund. Jeg hadde med et systemkamera og begynte forsiktig å rette kamera mot noen ungdommer som ryddet gammel plank, de tok fort over regien og begynte å fortelle om stedet. Jeg tenkte at dette stedet og menneskene her vil jo virkelig bli sett. Etter hvert lærte jeg hva de drev med, hvem som var der og forstod filosofien bak, og ideen om en film begynte å ta form.

K.H.

Hvilke estetiske valg og virkemidler var viktige/sentrale for deg i denne filmprosessen?

C.F.

Etter Å åpne, å se (2012) var jeg godt i gang med å utforske det hybride mellom dokumentar og fiksjon, lange tagninger og et kamera som begynte å få sin egen vilje utover sin opplagte hovedoppgave å fortelle. Jeg tenkte mye på begjæret for å se, og ville utforske dette mer gjennom å fjerne så mye drivende narrativ som mulig. Etter hvert ble kameraet hetende Blikket og fikk en personlighet og sin egen karakterbeskrivelse, med vekt på hva og hvordan den ser. Det jeg ville utforske passet perfekt til stedet og deres filosofi om tilstedeværelse. Jeg utviklet et visuelt konsept utfra det. På Set måtte tilstedeværelseskonseptet og den konsentrasjon det innebærer overføres til alle og spesielt til filmfotografen Øystein Mamen, der hans tilstedeværelse med kamera var helt nødvendig.

K.H.

Kanskje man kan påstå at Pil og bue hengir seg til en slags mindfulness/tilstedeværelse, som føles litt ekstra relevant i disse korona/karantene/isolasjonsdager?

C.F.

Det er noen paralleller. På en måte kan en si at i Pil og bue er vi på et sted der de med vilje har stoppet opp, der de ikke tror på det produktive stressende samfunnet vi lever i. De tror på et mer kollektivt samfunn som er klart relevant i tiden nå med tanke på i de klimaendringen vi må gjøre.

K.H.

Kan du si noe om hvordan Covid-19 pandemien har påvirket ditt daglige liv der du er nå?

C.F.

Hjemme med barn dagen lang og minimalt med tid til eget arbeid. Covid-19 pandemien påvirker meg og hvordan jeg tenker, og det vil helt sikkert påvirke det nye filmprosjektet. Kanskje mer i retning av tanker rundt vår egen sårbarhet, natur og vårt verdisyn. Det er vel egentlig opplagt.

Samtalene med studenter og fagstab på Nordland kunst- og filmfagskole har inspirert meg de siste ukene. Prosjektene deres og spørsmålene vi tar opp om hvordan vi kan fortsette å jobbe som kunstnere i denne situasjonen har åpnet opp for nye tanker.