HINNE

Gruppeutstilling på Akademirommet
08.10.20 – 11.10.20

Vi er sene. Det er sent til vendepunktet. I løpet av tiden du bruker på å se denne utstillingen, har nettene allerede blitt lengre enn dagene. Vi vil ikke lenger bli værende på randen av noe. Mørket koagulerer rundt om oss. Vi lar oss selv bli innkapslet. Vi lar oss selv bli beholdt.

Vi har allerede passert et jevndøgn, allikevel er det ikke helt så simpelt å la membranen penetreres. En av membranens avgjørende kvaliteter er elastisiteten den innehar. Bøy, men ikke brekk. Strekk, men ikke splitt. Jevndøgnet har vi fysisk passert, men ikke mentalt. Jevndøgn er øyeblikket når sentrum i den synlige sola står direkte over ekvator. Lys og mørket er igjen i balanse, med mørket i oppgang. Når nettene blir like lange som dagene, skjer merkelige ting. Dette mirakuløse skiftet får oss til å tenke på det kosmiske egget av død og skapelse. Det er faktisk den eneste dagen på året når et egg kan stilles på hodet. Se oss, når vi står opp sent og snur allting opp ned.

Åpning på torsdag 8. Oktober 2020, 19:00-22:00. Åpent kl. 11:00-16:00 hver dag etter åpningen. Gratis inngang.

Om utstillingen

Hinne er en gruppeutstilling som både tematisk og kroppslig posisjonerer seg selv fra innsiden av en feiring av høstens jevndøgn.

På norsk betegner hinnen en form for tynn membran, som membranen til en celle eller et egg. Barrieren er selektiv, sårbar enn så plastisk som den er. Den setter en grense. Oppdelende og bøyende av rommet, med en hensikt om å inneholde noe fra et annet sted. En åre, et tomrom. Et galleri, en livmor. Som når dagen møter natten midtveis, kan handlingen om å beholde bli satt spørsmål ved. Hva inneholder hva, og hvor er den adskillende membranen hen? Hinne omfavner usikkerheten, den omfavner hver eneste mulige lekkasje. Den kalde berøringen til snøfnuggene på kinnene, som de kommer tidligere og tidligere hvert år. Ting kan falle fra hverandre, eller de kan samles igjen for å utforme nye kanaler. I vann er det polariteten til H20-molekylene som danner overflatespenningen, en usannsynlig membran.

På svensk er hinna en betegnelse på handlingen, å rekke noe på tiden. I forhold til tid, virker Hinne for oss som en utstilling om minnet. Om en konkret hendelse feiret gjennom tidene. I cellens genom, som beskyttes av en membran, kan du finne en mer virtuell tid som er blitt legemliggjort av DNAets komplekse arkiv av fortiden, nåtiden og fremtiden på en og samme tid. Det kan være at det er noe vi skal rekke. Det kan være en homeostase, med mulige åpninger, en frist. Det kan være DNA, og polaritet.

Kunstnere

Ana Henriques Brotas & Viviana Cárdenas, Andreas Wittwer, Anna Sofie Mathiasen, Berit-Louise Sara-Grønn, Bobby Yu Shuk Pui, Erik Aronsson & Mikael Munz Bakketun + KHiO Choir, Hanna Halsebakke, Jacky Jaan-Yuan Kuo, Kaja Krakowian, Solveig Ylva Dagsdottir, Tamara Marbl Joka, Victor Utne Stiberg, Vidar Ericsson